Hamar domkirke

Hamar domkirke ligger i Hamar Domkirke sokn i Hamar Domprosti. Den er bygget i mur og ble oppført i 1866. Kirken har langplan og 380 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: Herman E. Schirmer.

Etter at Hamars middelalderdomkirke ble ødelagt av svenskene i 1567, under Den nordiske syvårskrig, gikk det tilbake med Hamar. Kaupangen forsvant, og bispedømmet ble slått sammen med Oslo.

Det som ble til det Hamar vi kjenner, fikk bystatus i 1849. Byen sognet til Vang kirke, men mange syntes avstanden var for stor, og sogneprest Paul Winsnes holdt periodevis fra 1850 «gudelige foredrag» i leide lokaler i Hamar. Fra 1860 hadde man en avtale om at kirkesøkende fra Hamar kunne benytte 3-4 stolrader i Vang kirke mot godtgjørelse fra bykassen til Vang menighet.

I 1864 stod Hamar kretsfengsel ferdig, og lokaler der ble brukt som kirke, noe ikke alle fant passende. Det hadde siden 1850-tallet vært innsamlingsaksjoner med sikte på å bygge ny kirke, og det var avsatt tomt litt utenfor bybebyggelsen.
Hamar bispedømme ble vedtatt gjenopprettet den 22. juni 1863, etter at regjeringen opprinnelig hadde gått inn for Drammen som nytt bispesete, og Lillehammer hadde også fremmet sitt kandidatur. Dette skjedde i en tid da man ennå ikke hadde noen kirke i Hamar, så vi får anta at det var dyktige lobbyister i sving som visste å spille på historien. Selv etter vedtaket tok det tid å få i gang byggingen. Strengt tatt hadde man vel ikke råd til det, og de ansvarlige gikk flere runder med arkitekten, H.E. Schirmer, for å få ham til å forenkle og kutte kostnader. Lånesøknad ble omsider innvilget, og byggingen startet våren 1864. Byggmester var Herman Frang, og kirken ble innviet den 15. desember 1866.
Domkirken er en langkirke i hvitpusset tegl med orientering nesten fra sør til nord (nord-nordøst). Størrelsen er beskjeden — mindre enn Vang kirke, for eksempel — og kirken går for å være Nordens minste domkirke.  Det kan synes som om det tok en god stund før man faktisk kalte den domkirke, og gjennom mye av kirkens historie har man hatt en følelse at den har vært litt liten og enkel for en domkirke. Det har vært flere forsøk på å gjøre noe med dette. Det kom etterhvert til et dåpssakristi på østsiden (opprinnelig utelatt for å spare penger). Ellers var det for det meste snakk om oppussing i det stille. Rundt 1900 ble det utført større reparasjonsarbeider, og korbuen — som opprinnelig var tredelt — ble forenklet til den formen den har nå. På 1920-tallet henvendte et medlem av menighetsrådet seg til arkitekt Harald Bødtker (som vi kjenner fra oslokirker som Bekkelaget, Grorud og Ullern) og fikk ham til å utarbeide planer for en utvidet domkirke med sideskip. Hamars myndigheter nektet imidlertid å betale for oppdraget, som ikke var klarert, og saken ble svært pinlig for menighetsrådet. Bødtkers planer ble aldri gjennomført, men ble forsøkt fremmet ved senere anledninger.
Utvendig har vel ikke endringene vært veldig dramatiske, men det innvendige har vært endret flere ganger. Koret ble utsmykket — blant annet med glassmalerier — av Enevold Thømt frem mot byens 75-årsjubileum i 1924. Thømt dekorerte korbuen i 1930 og foreslo farger til kirken, som ble malt innvendig (skip, inngang og dåpssakristi) ved samme anledning. I løpet av 1930-tallet ble det innlagt elektrisitet og vann og avløp osv. Utvendig fikk kirken en ansiktsløftning senhøsten 1949, da pussen ble restaurert i forbindelse med byens hundreårsjubileum.
Den største metamorfosen kom i 1952-54, da kirkens indre ble endret dramatisk. Arbeidet ble ledet av Arnstein Arneberg etter initiativ fra biskop Kristian Schjelderup. Arneberg forenklet det visuelle inntrykket. Ikke minst ble takstolene, som tidligere var kirkens fremste visuelle utsmykning, nærmest pakket inn, biskopbildene mellom vinduene ble flyttet og veggene gjort rene og hvite. I koret ble takstolene helt skjult, mens skipets tak fikk et hevet midtparti — omtrent som i en treskipet kirke — med takmalerier av Arve Hagen etter Arnebergs forelegg. I taket avbildes evangelistene, Den hellige ånd og en musiserende engel. Hagen malte også korsfestelsebildet over korbuen, og han malte veggene i koret. Sistnevnte ble tildekket og overmalt på 1970-tallet, men avdekket og restaurert i 2006. Inngangsdøren, som er tegnet av Arneberg, kom også til ved den store ombyggingen. Den restaurerte kirken ble innviet 9. mai 1954.
Den opprinnelige altertavlen hadde et bilde malt av Christen Brun etter tysk forbilde (C. Müller). Motivet viste Jesus i Getsemane. I stedet fikk domkirken en altertavle malt av Henrik Sørensen.  (Bildet til høyre er fra Gulen kirke med motiv «Jesus i Getsemane – vi har ikke lykkes i å finne bilde av forslaget for Hamar domkirke). Hovedbildet omtales ofte som Den nordiske Kristus. Skikkelsen har kort, lyst hår og er skjeggløs, og vi ser ham i det øyeblikket han bryter dødens lenker. Bildet til venstre kalles Verdensmisèren og viser en angsfylt mor med barn på fanget som strekker armene opp til trøst. Bildet til høyre viser Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse ute på åkeren ved Tune i Østfold.
Alterringen ble skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret det meste av prekestolen etter tegninger av Arnstein Arneberg, men Ragnhild Butenschøn har laget engelen på toppen av himlingen. Grunnformen i prekestolen og himlingen er åttekantet, og stolen har fire felter med dekorasjoner som vender mot menigheten, hvorav det ene har bilde av Frans av Assisi (formgitt av Butenschøn, ifølge boken «Hamar domkirke 125 år»). På de tre andre er det bladkranser med fugler. Prekestolen står nå til høyre for korbuen — før ombyggingen var det prekestol på motsatt side — og den har dør inn til sakristiet. Det er vel grunn til å tro at man har byttet om på dåpssakristi og prestesakristi i forhold til slik det var opprinnelig.
Døpefonten står til venstre for alteret, nær det som formodentlig er dåpssakristiet. Døpefonten er blant de få inventargjenstandene som ble beholdt gjennom ombyggingen.
Kirken fikk sitt første orgel i 1880, fra August Nielsen i Kristiania. Dette ble i 1925 skiftet ut med et 28 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. I 1966 ble orgelet bygget om og utvidet til 35 stemmer med tre manualer av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Fasaden fra 1925 brukes fortsatt. I tillegg har kirken et kororgel bygget av Ryde og Berg. Det ble gitt som gave fra Hamar kommune i forbindelse med bispedømmets 850-årsjubileum i 2003. Ellers finnes en konsertklaver (Petrof) anskaffet i 2009.
De to kirkeklokkene er fra 1866 (Anders O. Holte, Toten) og 1901 (Olsen Nauen)
Blant utsmykning ellers kan nevnes maleriet «Uendelig reise» av Kjell Nupen (innkjøpt i 2009 og plassert under orgelgalleriet) og et billedteppe av Grethe Lein Lange, «Maria i torneskog», som henger til venstre for korbuen. Tidligere nevnte bispebilder henger forresten i kirken fortsatt, men nå under orgelgalleriet, der de ikke virker like dominerende.Hamar domkirke, som ble innviet i 1866, er en tidstypisk langkirke i pusset tegl med rundbuete middelalderformer og tårn i vest, oppført etter Herman Schirmers tegninger. Fra kirken er det vid utsikt over Stortorvet og Mjøsa.

Kirken fikk nye og noe større vinduer i 1953-55 i forbindelse med at det ble gjort store forandringer i kirken under ledelse av arkitekt Arnstein Arneberg. Interiøret og inventaret er sterkt preget av disse endringene, og fremstår som et gjennomført Arneberg-interiør. De malte dekorasjonene i rommet, med blant annet ornamenter rundt og under vinduene i skipet, kristne symboler i himlingene og en kalvariegruppe med bakgrunn av ruter og rosetter over korbuen, er malt av Arneberg, og det er også han som har tegnet prekestolen med himling, som er skåret av Anthon Røvik.

Alterbildet er malt av Henrik Sørensen i 1954. Maleriet er tredelt, med en nordisk utseende Kristus med brutte lenker som midtmotiv. Til venstre er det bilde av et kors og mor med barn, og til høyre Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse. Altertavlens omramming, formet som en smal, profilert rammelist med utskårne toppstykker, er laget av Arneberg. Til venstre for korbuen henger et veggteppe laget av Grete Lein Lange i 1954. Det viser Maria i torneskogen. Glassmaleriene, som også er fra 1954, er laget av Borgar Hauglid.

Kilder:
NIKUs kirkeregister
Rasmussen, Alf Henry: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, Kirkenær 1993

 

Arkitekt Herman E. Schrimer( Kilde Norsk Biografisk Leksikon):

Arkitekt. Foreldre: Mølle- og gårdeier Johan Gottlieb Schirmer (1776–1816) og Johanne Sophie Kühne. Gift 1) 25.2.1843 i Christiania med Sophie Ottilia Major (9.3.1821–26.11.1861), datter av godseier og garverieier Robert Gonsalvo Major (1766–1839) og Benedicte Sophie Weidemann (1783–1859); 2) 10.7.1879 i Giessen, Tyskland med Amalie Charlotte Louise Weber (23.5.1830–6.11.1917), datter av medisinalråd Georg Friedrich Weber og Eleonore Juliane Friederike Schöpf. Far til Herman Major Schirmer (1845–1913) og Adolf Schirmer (1850–1930); svoger til Herman Wedel Major (1814–54).
Den tyskfødte arkitekt Heinrich Ernst Schirmer virket i Norge fra 1838 til 1883 og satte sitt preg på en rekke offentlige bygninger, bl.a. Botsfengselet og Gaustad sykehus i Oslo og stasjonsbygningene langs Hovedbanen, som åpnet 1854.
Schirmer fikk sin første utdannelse ved kunstakademiet i Dresden 1831 under professor Joseph Thürmer. Da Thürmer døde, fortsatte han ved kunstakademiet i München 1834–37. Her kom han under innflytelse av professor Leo von Klenze og hans nasjonsdannende og byformende ideer.
I samsvar med studietradisjonen foretok Schirmer en Italia-reise 1837. Foranlediget av den norske maleren professor J. C. Dahl i Dresden kom han året etter til Norge som assistent hos slottsintendant H. D. F. Linstow, hvor han utførte tegninger til innredning og utsmykning av Det kongelige slott i Christiania.
Linstow bidrog til at Schirmer 1841 fikk i oppdrag av regjeringen å foreta nærmere studier av Nidarosdomen, som da lå i ruiner. Dette førte 1843 til en studiereise til de store katedralene i England og Normandie. I samarbeid med professor P. A. Munch utgav han 1859 det monumentale plansjeverket Trondhjems Domkirke. Gjennomføringen av restaureringen under Schirmers ledelse ble påbegynt 1869–71.
I norsk sammenheng står Botsfengselet, Gaustad sykehus og det idéskapende arbeid for Skulpturmuseet (nå Nasjonalgalleriet) sentralt som Schirmers beste enkeltstående hovedverker i nasjonsbyggende forstand. Botsfengselet ble reist 1843–51 etter det såkalte Philadelphia-prinsippet, og totalopplevelsen av det nye fengselsbygget var som en fryktinngytende festning: Alle de isolerte cellene ble overvåket fra ett utsiktpunkt mot de tre toetasjes fløyene, et bygningsmotiv som i dag er gått tapt. Etter forslag fra en fransk arkitekt ble det ved enden av hver fløy også bygd 9 interne stråleformede luftegårder, hvor fangene ble atskilt under lufting. Schirmers evne til å omsette lovverket til praktiske arkitektoniske innretninger gjorde det naturlig at han og von Hanno fikk i oppdrag å utarbeide de nye typetegninger for fengsler i Norge.
Med Gaustad sykehus skapte Schirmer i samarbeid med sin svoger, legen Herman Wedel Major, 1847–55 en storslagen medisinsk og arkitektonisk nyvinning. Særlig to forhold fikk betydning for Gaustad sykehus: Under sin europareise 1843 fikk Schirmer kontakt med professor Peter Willers Jessen, som hadde bygd opp to av de første moderne psykiatriske sykehus i Europa, i henholdsvis Slesvig og Kiel. Asyl Hornheim i Kiel ble tegnet av hamburgerarkitekten Alexis de Chateauneuf 1843–45, og Schirmer har trolig møtt Chateauneuf under sitt besøk her. På grunnlag av den franske psykiater Jean-Etienne Esquirols teorier om inndeling av pasientene ble paviljonsystemet anvendt for både Hornheim og Gaustad. Sinnssykehuset i Auxerre ble slik et ideelt forbilde for begge, da det ble bygd 1841–56 av den første direktør Jacques-Henri Girard de Cailleux og fylkesarkitekt Jean Boivin. Gjennom ideen om å gi verdighet til de syke skapte Major og Schirmer helt selvstendige og rasjonelle bidrag til sinnssykepleien og til arkitekturen for Gaustad sykehus, som vant internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse.
Chateauneuf oppholdt seg i Christiania 1847 og 1849–50 i forbindelse med ombyggingen av Vår Frelsers kirke. Schirmer var byggeleder for prosjektet, og da Chateauneuf ble syk og forlot byen 1850, sørget Schirmer for å beholde hans mestersvenn, Wilhelm von Hanno, som også fikk ansvar for oppførelsen av Trefoldighetskirken 1850–58. Schirmer og von Hanno etablerte et kompaniskap som varte frem til 1862, da det inspirerende samarbeidet ble brutt på grunn av konkurransen om Grønland kirke, skole og brannstasjon. Deres felles enorme produksjonsevne ble samtidig dramatisk redusert for begge.
1846, samme år som Linstow tegnet portnerbolig og vaktstue for Slottet, tegnet Schirmer sin egen bolig i St. Olavs gate 25, og disse husene innvarslet en ny stil innen norsk trearkitektur. Etter et samarbeid med von Hanno ble endelig utforming av den nye trehusstilen introdusert ved midten av 1850-årene. Hovedelementene bestod nå av en svevegavlskonstruksjon, en markant toetasjes arkveranda og en rikere dekor. Godt hjulpet av jernbanearkitekturen skjedde deretter en stor utbredelse av “sveitserstilen” ut over landet i løpet av de neste 50 år.
Fremveksten av jernbanen hadde ført Schirmer og von Hanno inn i prosjekteringen og oppføringen av landets første jernbanestasjoner. Hovedbanens stasjon i Christiania 1854 hadde en klar funksjonsdeling mellom ankomst- og avreisehall (revet) og administrasjonsbygning (delvis bevart uten tårn), begge oppført i upusset rød tegl.
1874–83 ble det nye Rikshospitalet ved Pilestredet oppført etter Schirmers tegninger. Samtidig arbeidet han med det nye Skulpturmuseet (senere Nasjonalgalleriets midtbygning), men måtte overlate det til sønnen Adolf etter at han røk uklar med byggekomiteen. 1883 var hans statlige engasjement over, og da Stortinget ikke innvilget ham statspensjon, forlot han Norge for godt.
Schirmers verker er preget av en velavveid nøkternhet som gav karakter til de ulike nasjonsbyggende oppgaver. Selv monumentale oppgaver som fengsler, sykehus, skoler og militære anlegg, bl.a. Hovedarsenalet på Akershus, fikk konsekvente løsninger. Hans arkitektbegavelse, arbeidsomhet og evne til rasjonelle løsninger gav originale bidrag til arkitekturhistorien som vakte allmenn internasjonal oppmerksomhet.
H. E. Schirmer ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1860 og var æresmedlem av Christiania Kunstforening.

 

Et utvalg av arkitekt Herman E. Schirmer arbeider:

  • Botsfengselet, Grønlandsleiret 44, 1843–51
  • egen bolig St. Olavs gate 25, 1846 (revet i 1890-årene)
  • Gaustad sykehus, Sogsnvannsveien 21, 1847–55
  • St. Olav domkirke, Akersveien 5, 1852–56
  • Hovedbanens stasjonsbygning (sm.m. W. von Hanno), Jernbanetorget 1, 1853–54 (delvis revet)
  • Vestre Aker kirke, Ullevålsveien 117, 1853–55
  • Arsenalbygningen på Akershus (sm.m. W. von Hanno), 1859
  • Pikerealskolen (nå kommunale kontorer) (sm.m. W. von Hanno), Dronningens gate 1b, Trondheim, 1861
  • Verkstedbygningen sst. (sm.m. W. von Hanno), 1862
  • Hamar domkirke, Hamar, 1866
  • Rikshospitalet (sm.m. J. W. Nordan), Pilestredet 32, 1874–83
  • villa Frognes for Ths. Heftye (nå britisk ambassadørbolig), Drammensveien 79, 1879
  • Skulpturmuseet (Nasjonalgalleriets midtbygning, sm.m. A. Schirmer), Universitetsgata 13, 1879–81

1800-tallet
Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.
Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.
Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.
For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.

Hamar Historielag er opptatt av godt og riktig innhold på sine sider, så har du noe som du mener er uriktig, upresist eller kan være med på å gjøre artikkelen bedre gi oss tilbakemelding.