Dag 21

av Christoffer Mikkelsen

Kjære dagbok, du har alltid vært en venn jeg kan stole på når jeg er trist, glad, sint, sjalu og lykkelig. Du lar meg alltid få skrevet ned hva enn jeg har i tankene, du får det ut av hodet mitt, gir meg pusterom og forstår meg som ingen andre. I det siste har besøkene blitt tettere, samtalene lenger og frustrasjonen større.

Det hele startet for 21 dager siden, på nyhetene nevnte sosiale medier og VG, en nettbasert avis litt om Korona-viruset, men ikke noe spesielt. I Norge hadde vi knapt merket smitten, vi gikk på skolen og tenkte vel egentlig slik vi nordmenn ofte tenker, det skjer ikke oss. 

Lærerne tok samtalen med oss om at det kan hende skolen stengte, men jeg, som den nordmannen jeg er, tenkte at vi kom til å møtes på mandag igjen, slik som vi alltid gjør. Jeg tok med meg alle bøkene hjem i tilfelle, men ga det ikke en ekstra tanke. 

Senere den dagen, når jeg var ferdig på skolen og dro til Maxi for å spise middag, kom beskjeden om at alle skoler stenger i minst to uker, situasjonen jeg ikke hadde gitt en tanke var plutselig reell, det gikk opp for meg at vi skulle jo ikke møtes på mandag likevel.

Da kjente jeg på følelsen av ferie, at det var rom for å sove litt lenger om morgenen og at vi sto friere. Innerst inne visste jeg det hele var en seriøs situasjon, i Italia og Kina hadde de opplevd mange smittede og en del døde, hvorfor tok jeg så lett på det? 

Det kan være en kombinasjon av at jeg selv er ung og derfor ikke i direkte smittefare, eller at jeg drev med flytting til ny leilighet hele vinterferien og dermed ikke fikk slappet av så mye. Det kan også være fordi vinden er så sur at det ikke frister å gå ut. 

Jeg hadde avtalt å reise på kino med en kompis senere på kvelden, skolene var jo stengt, vi fikk endelig pusterom til å reise ut på ting. Sjokket tok meg når kompisen min, på 21 år skrev til meg at han var redd for å gå ut av huset, redd for å dø. 

Jeg tenkte for meg selv, hvorfor er han så redd? Korona-viruset er farlig for gamle mennesker eller mennesker i faresonen, ikke for deg og meg, som er unge. Det var som om han fattet et poeng i denne situasjonen, et poeng jeg misset eller i bestefall ignorerte, jeg satt jo med feriefølelse. 

Jeg ble selvfølgelig skuffet når han sa nei, og grunnen hans lot meg sitte der i sjokk, trodde han virkelig han skulle dø av å gå på kino? Det første jeg gjorde, uten å tenke, var å reise på kino alene. 

Jeg ville se filmen, det var jeg som la opp til den, men mest av alt ville jeg vise for vennen min, at jeg overlever dette også. Jeg dro på meg jakka, hoppet oppi skoa mine, gikk ned og kjøpte favoritt kino godteriet mitt, en bacon-snacks, en blåbær-kjærlighet på pinne og en brus. 

Når jeg gikk ned kjente jeg adrenalinet i kroppen, jeg følte på at jeg gjorde noe kompisen min var redd for, da føler man seg jo litt kul. Jeg la merke til at det var rolig i byen, ekstra rolig, det pleide ikke være sånn. 

Uten å gi det en ekstra tanke bestilte jeg billett til meg selv, kino alene er jo ikke så gøy, men dette handlet om mer enn bare kino, dette handlet om stolthet. På kinoen satt det drøyt 15 personer, alle satt hver for seg, jeg fikk hele rad 11 alene, det er jo den beste raden!

Jeg sendte et bilde på snapchat til kompisen min, jeg sendte bilde av meg selv på kino etterfulgt av en tekst der jeg skrev “Ser du, jeg overlevde dette og”. Han reagerte med å åpne meldingen, men ga ikke noe svar. 

Jeg visste han ville svare, at han ønsket å være her med meg selv, men at noe inni han hindret han. Jeg nøt filmen, koset meg og spiste favoritt godteriet mitt for siste gang, senere den kvelden stengte kinoen også, på grunn av Korona. 

Jeg har tenkt flere ganger om han hadde rett, burde jeg hørt på han hele tiden? Jeg så ikke det store bildet, jeg hadde ingen anelse om at Korona kom til å bli så stort det er i dag, også her i lille Norge. I det minste kan jeg si at jeg trosset frykten og hadde en fin kveld, men om jeg burde gjort det er en annen sak. 

Siden den gang har mye skjedd, både i Norge og ellers i verden. Den kvelden hadde knapt 50 stykker i Norge blitt smittet, nå er det 5251 mennesker som er smittet, 21 dager senere. I verden har det gått fra et par tusen døde maks, til 53100 døde. 

Norge er stengt. Kinoen er stengt ned, skolen er stengt ned og mesteparten av alle jobber er stengt ned. Når du går en tur til butikken eller jogger deg en tur i skogen føler du deg som en helt, som trosset frykten. På en annen side, føler du deg som et monster, folk blir redde bare de ser deg.

Det er rart å tenke på at for 21 dager siden kunne du gå på skole uten bekymring, kunne møte folk å irritere deg over bråket de lager, kunne dra på kino å se en film uten at du følte deg som et monster. 

Nå må alle sitte hjemme, går du ut av huset for andre grunner enn å handle mat eller oppsøke leger ser folk på deg med vantro. På en side er det veldig fascinerende. På en annen måte er det skummelt, veldig skummelt, når mennesker som jo er ment for å være rundt andre mennesker, brått blir isolert fra hverandre slik. 

Brått savner du de irriterende lydene et menneske lager, savner å gå rundt dem og føle deg levende, fordi du får jo ikke gjort slikt nå, hvem skulle trodd det?

Det skremmer meg også at folk rundt meg blir smittet, mer enn det skremmer meg om jeg selv blir, for det er slik jeg er, tenker på andre. Det er også kjedelig å sitte hjemme hele tiden, samtidig som det er litt godt. 

Jeg savner å treffe venner, det er liksom det sosiale jeg savner mest av alt, samtidig har jeg veldig mye kontakt over nettet, så jeg er tross alt heldig. Jeg ser filmer, snakker om alt og ingenting, eller spiller et spill, det er liksom høydepunktet nå. 

Jeg som selv har en fortid som “gamer”, og har et veldig positivt tankesett tar denne situasjonen bra, fordi det finnes lyspunkter også i denne saken, selv om de kommer i skyggen av Korona-viruset. 

Du kan holde deg inne med god samvittighet, endelig har jeg mulighet til å bli kjent med den nye leiligheten min. Når noe er nytt, er plutselig den minste ting spennende, hvor ofte er veggen en god samtalepartner, liksom?

Å putte ting på plass, se romme bli fylt opp av nykjøpte møbler er ekstra gøy når du må være inne, og spesielt i en helt ny leilighet. Du kan til og med finne glede av å sitte å se på en film to ganger på rad, fordi du har ikke andre ting å gjøre, du står fritt til å gjøre hva du vil, innendørs. 

Så fort du bikker 20 år, har liksom ikke folk like mye tid som de hadde når vi var mindre. På grunn av Korona-viruset har du en mulighet til å snakke dag ut og dag inn med venner, gjøre noe sammen, og vekke opp de gamle minnene. 

Minnene om da vi var unge og verden ikke hadde andre bekymringer enn en time lekser etter skolen, en verden vi styrte, ikke en verden hvor alt er kaos, slik det føles nå. 

Du får også en mulighet til å tilbringe mer tid med familien din, tro meg, det er noe du aldri vil angre på. Bare en liten samtale over en varm kakao med din mor, er gode minner du vil ha med deg. 

Livet er for kort til å bekymre seg, selv om det er lettere sagt enn gjort. Når verden ute suger og føles helt håpløs, hvorfor ikke bli bedre kjent med hjemmet ditt, et sted du tilbringer mye tid i, men som ikke får nok kjærlighet. 

Jeg personlig gleder meg til verden åpnes igjen, men kommer til å savne de små tingene de fleste ikke tenker over, ting jeg likte å gjøre, som jeg endelig følte meg fri til å gjøre, takk skal du ha, Korona. 

Kjære dagbok, du har alltid vært en venn jeg kan stole på når jeg er trist, glad, sint, sjalu og lykkelig. Du lar meg alltid få skrevet ned hva enn jeg har i tankene, du får det ut av hodet mitt, gir meg pusterom og forstår meg som ingen andre. I det siste har besøkene blitt tettere, samtalene lenger og frustrasjonen tettere.

Samtidig har jeg blitt flinkere til å sette pris på de små tingene jeg tidligere ikke har hatt behov for. Blitt flinkere til å nyte hvert øyeblikk med venner, gjøre lekser mer effektivt så jeg kan bruke mer tid på de vennene, familie og selvfølgelig deg, kjære dagbok. 

Du har ikke sagt så mye, det ikke så rart, du er jo tross alt en bok. Likevel er det som om du støvsuger ut all bekymringen i kroppen min og gir meg en mulighet til å se lyst på ting, du er sannelig en helt. Uten deg hadde jeg surra rundt som en tulling, nå ser jeg lyset i enden, og nyter hvert øyeblikk i denne mildt sagt nedstengte situasjonen. 

Før Korona-viruset kom, brukte jeg deg mindre. Jeg har lært at en venn som deg aldri skal ut av livet mitt igjen, så jeg håper du får en god natt søvn, kjære dagbok. For i morgen er jeg tilbake med flere tanker og filosofiske ideer. 

Christoffer.