En helt vanlig koronadag

av Knut Ståle Hauge

”Hoi, hoiii,

Jeg hopper,og jeg hopper,

Nei, nå ligger jeg her.

Det gjør jeg også.

Jeg er en oldeoldeoldemor…

Hoiii, se her, høgere, høgere….”

Naboguttene på den andre siden av hekken har friminutt.

Stillheten er brutt av glad hoiing og lek på trampolinen.

Jeg fryder meg over dem mens jeg rusler rundt og utfører forefallende hagearbeid. Av og til tar jeg meg en sving bortom hekken bare for å titte på dem og høre pludringen fra to brødre som har hjemmeskole.

Så løper de inn igjen til ”time” og stillheten rår atter i nabolaget.

Skrev jeg stillhet? Fremmede par streifer forbi ute på gata med gnissing av grus mot asfalt. Av og til kommer en flokk kortnebbgås over hustakene og knegger kontaktlåter seg i mellom. Men ellers er det stille. 

På normale hverdager koser jeg meg når været står fra øst og kakofonien fra elevene på Rollsløkka skole når ørene mine, eller været snur og nabobarnehagens babling siver inn gjennom nettinggjerdet.  

Jeg har vendt meg til å lytte. I unge år var jeg badevakt på et stort utendørs anlegg. Ørene mine var fininnstilt etter lyder i menneskevrimlet. Gladstøy kunne av og til få en dissonans. Øyeblikkelig var jeg ved bassengkanten og stirret. Oftest var det heldigvis, bare lek som hadde gått litt langt.

Nå rusler jeg koronaforsiktig rundt og tripper aktpågivende til nødvendige ærend på butikken. Tometersavstandsformaningene lurer i bakhodet. Men her på gressplenen kan jeg bevege meg fritt. Jeg titter på klokka. Nå er det vel snart friminutt igjen. Jeg gleder meg.

Ååj, der sang plutselig ei rødstrupe i buskfuruhekken. De vare, lyse tonene sildrer som en vårbekk mot meg for første gang i år. Den er kommet for å bygge reir i hagen min. Den tror på en fremtid. 

Det forteller naboguttenes gledeshvin at de også gjør.

Jeg blir smittet av dem…