Korona nåtid og framtid

   av Osvald Magnussen

Så smalt det med krise fra alle kanter. Pandemi med regler og begrensninger vi aldri har opplevd før. Vi fikk raskt meldinger om panikk og hamstring, blant annet av toalettpapir. Hvem skulle trodd at frykt for begrensede muligheter for å tørke seg bak skulle lede til hamstring? Koronakrisen har minnet oss på at enhver er seg sjøl nærmest. Det er ingen tvil om at vedtatte restriksjoner er uvanlige og kanskje skremmende, men er det synd på oss? NEI!

Hvis vi hever blikket et lite øyeblikk og ser for oss utsatte mennesker i flyktningleire og fattige land uten velfungerende helsevesen, er det liten grunn til å synes synd på oss i Hamar og Norge.

Vi har likevel grunn til å stille oss mange spørsmål om vår situasjon og vår manglende evne til å ta signaler og advarsler på alvor. Koronapandemien burde ikke komme som noen stor overraskelse på oppegående og ellers velfungerende myndigheter. Det har ikke manglet på advarsler – ikke minst fra Verdens helseorganisasjon (WHO), deriblant Gro Harlem Brundtland. Sars-viruset og svineinfluensaen skulle være en vekker, og ekspertene spådde at det bare var et tidsspørsmål før neste pandemi kunne dukke opp. Derfor er det ikke etterpåklokskap å spørre hvorfor dette er blitt møtt med det stikk motsatte. Helse er i økende grad blitt et spørsmål om økonomi og produktivitet. Antall sjukehussenger er redusert og prosentvis belegg på sjukehusene økt til rundt 95 prosent, mens WHO anbefaler maksimalt 85 prosent. Dermed må tilsvarende betydelige deler av vanlig aktivitet stenges ned for å gi plass til mulig koronakrise.

Videre er det avslørt mangel på teknisk utstyr og ikke minst livsnødvendig verneutstyr for helsearbeidere og annet kritisk personell, og i neste omgang livsnødvendige medisiner. Rike Norge har åpenbart stolt på at det alltid vil være mulig å få kjøpt alt slikt fra andre steder i verden. Ved en pandemi er det slett ikke så enkelt. Alle land må selvfølgelig først og fremst tenke på sine egne i en krisesituasjon.

Helse og folkehelse bør kunne heves over snevre økonomiske vurderinger i et velstandsland som Norge. Vi tror og håper at denne pandemien skal bekjempes raskest og best mulig, slik at vi kommer tilbake til tilnærmet normale liv uten altfor store konsekvenser.

Når den dagen kommer, må vi håpe at evnen til etterpåklokskap er betydelig bedre enn det vi og våre myndigheter har vist de siste 15-20 årene. Det må sikres tilstrekkelig tilgang på respiratorer og annet nødvendig utstyr, tilstrekkelig produksjon og lagre av verneutstyr og ikke minst nødvendig slingringsmonn for sjukehussenger og tilhørende kompetanse.

Evnen til å innse og løse dette vil være avgjørende for vår framtidige respekt for både lokale og sentrale politikere. Svikter de på oppfølgingen av disse kritiske spørsmålene, blir alle pågående krisepakker under krisen lite å skryte av.

Hamar 03.04.2020