Noen dager som flue på veggen i min korona-hverdag

av Sunniva Katinka Ødegaard – 14 år

Jeg sitter i Vormsund og snørrer og hoster. Jeg vil hjem til mor, men søskenbarna mine satt en stopper for det ved å smitte meg. Nå kan jeg ikke ta toget, og faren min vil ikke kjøre meg. Sier han er redd for å bli smittet, men tar ingen avstand her på gården. Så teknisk sett kan vi kalle dette en kidnapping, siden alle elsker meg så høyt at de ikke vil la meg dra hjem. Moren min er sykepleier, og vil i hvert fall ikke hente meg. Nå må du ikke tro jeg har hjemlengsel, men det er ikke så veldig kult å henge skiftevis her og i Oslo, mens faren din turer til jobb i hytt og pine. Det mest ukule er allikevel når alle trøyene dine har flekker, og det er tomt for rene truser. Planen var å bli maks en uke. Nå er det gått ni dager. Fire av dem med snørring. 

Det er søndag, og onkelen min skal hjem til Oslo igjen med ungene. De var det i alle fall litt selskap i. 

En liten oppsummering av meg og følelseslivet mitt: Jeg har det ikke så verst. Alle er snille, ingen slår eller utnytter meg. Jeg har det ikke alt for kjedelig. Mange tror vi kjeder vettet av oss «i disse tider», men det skyldes nok bare manglende sosial kontakt. Alle lærere, instruktører og den slags tror at nå har alle ekstra god tid og kapasitet til å jobbe ekstra mye med akkurat det de underviser i. Dermed blir det ikke akkurat mangel på ting å henge fingrene i. Fiolinlæreren blir mere overrasket når alle tonene er sure, og sender linker til ting jeg kan drive med når jeg kjeder meg. I balletten har vi fått en dritvanskelig dans + en haug med ekstraøvelser. Tanten min låner meg bøker, og jeg får lesepress på toppen av det hele. Faren min sier jeg sitter for mye inne, og søskenbarna mine foretrekker at jeg leker med dem hele dagen. Å ja, så var det egentreningen i gymmen. Den har jeg enda ikke kommet i gang med. Hører noen i klassen løper og trener styrke hver dag. De har sikkert six-pac, store biceps og stramme lår etter påske hele gjengen. 

Jeg var med faren min på jobb onsdag. Første covid-19-pasient kom den dagen, og Pappa intuberte ham. En mann i femtiårene som pustet som en hval. Vi hadde det hyggelig en stund, og jeg fikk respirator-opplæring. Jeg hadde lekket ut for moren min at jeg fikk bli med, og derfor smalt det. Det var visst helt ko-ko at han tok med meg på jobb når det sitter syke og triste gamlinger i hele Norge (her prøver hun å vekke dårlig samvittighet hos meg, siden jeg har veldig sympati for de eldre) med besøksforbud, og så får jeg valse inn på sykehuset helt uten videre! Det burde vært anmeldt at avdelingssjefen (han er ikke det lenger. Bare overlege) på anestesi gjorde unntak for meg! Hadde blitt VG-oppslag! 

Som du kanskje skjønner gikk gleden litt i knas av disse truslene. Hun tok liksom tonen til en som synes at alle som drar på hytta er så ekstremt håpløse. I dette tilfellet var jeg eksempel på hyttefolket.

Da jeg på fredag skrev at jeg var forkjølet, men at det burde jo gå med toget (de er jo helt tomme) fikk jeg også høre det. Var ikke slik at karanteneregler gjaldt for alle andre enn meg. Å, for det visste jeg jo ikke..! Som sant er skjønte hun jo at jeg ikke hadde holdt avstanden jeg skulle til familien her. Hun fulgte opp med at jeg var stor nok til å si ifra om hva som var greit med samvær og ikke. At jeg burde skjønne at det var ugreit å gi blaffen på denne måten. 

Jeg synes det er irriterende når Pappa og bestefar diskuterer alle mulige åndelige sammenhenger og at dette er den store prøvelsen for oss alle. Men det er rart å plutselig skulle være en landssviker bare fordi du ikke gir små barn et spark bak når de tar deg i hånda. 

Nåja, det er fortsatt søndag og humøret har lysnet litt. Jeg får bli med resten av familien til Oslo igjen. Faren min skal komme etter i kveld.

Når jeg og bestefar entrer heimen, får jeg et mental breakdown. Alt er kjipt og jeg finner ingen ro. Følelsen av å ha vært på en hyttetur litt for lenge er sterk. Nytteløst er det å gå i dusjen, for jeg har jo ingen rene klær. Jeg er fullstendig klar over at jeg enda ikke har øvd hverken på fiolin eller dansen, og selv om formen ikke er på topp, er det jo egentlig ingen unnskyldning. Jeg orker ikke ta av jakken, bare åler meg skjødesløst bortover gulvet. 

Det hele ender med at jeg skifter til treningsantrekk og hopper kraftløs rundt i stuen. Bestefar slenger seg på. Vi tar hundre spensthopp og diverse andre øvelser. Så kommer Pappa, og vi spiser kveldsmat nr. 2.

Neste dag drar han på jobb. Jeg og kusinen min på snart sju år, blir med bestefar til havnen. Han skal pusse opp seilbåten sin, Sirius, før den skal på vannet. Jeg og kusina mi plukker blåskjell og leter etter perler. På vei hjem drar vi innom CC vest, for å kjøpe noe klær til meg som kan ligge i Oslo. Det er tre for to, og kusina mi og jeg får matchende hettegensere.

Tirsdag synes jeg nok er nok. Jeg er fremdeles forkjølet, men det får da være måte på. Det går jo ikke over, så skal jeg være her for evig? 

Jeg, Pappa, bestefar og hele familien til onkelen min drar ned til Sirius i dag også. De andre griller pølser, og den yngste fetteren min presterer å tråkke på sin egen. Emanuel legger armen rundt meg og sier vi skal gifte oss. Jeg nikker enig, for det vil jeg veldig gjerne. Han er 4 år.

Så kan vi endelig dra. Pappa og jeg tar toget fra Lysaker til Oslo S. Vi kjøper og deler et digert gulrotkakestykke. Jeg spør Pappa om man kan regne ut volumet av biten og han blir i fyr og flamme, løper inn på deli deluca og spør en ganske undrende kassamann hvor mange stykker det var i hele kaken. 16. Ok, så var vi i gang. Pappa forklarer, og jeg følger med med et halvt øye, hvis det var det det het.

Han blir med toget mitt til Lillestrøm, for han skal på jobb. 

Jeg tar toget videre mot hjemmets lune rede, og begynner på denne teksten. Jeg snørrer og hoster…