Kalkverket

Kalkverket

Publisert av Trond Tendø Jacobsen den 19.03.23. Oppdatert 19.04.23.

Vil såret i Furuberget gro?

 

Vil det svære såret i Furuberget noen gang gro igjen? Jeg sikter til kalkbruddet, der driften ble stoppet i fjor, og hvor det ble tatt ut kalkstein i mer enn 130 år. Det er en virksomhet som i høyeste grad har satt spor etter seg. Første gang undertegnede, på tur gjennom Furuberget, kom til kalkverket var så tidlig som midt i 1950-årene.

 

Sporene etter mer enn 130 års uttak av kalk er tydelige, skjemmende, og de bratte steinskrentene er jo heller ikke ufarlige, der de ligger i hjertet av Hamars mest brukte friluftsområde. Stien som jeg den gang brukte er for lengst borte, den gikk på høydedraget ganske nær bebyggelsen ved «fabrikkområdet». På nordsiden av kalkbruddet er sporene etter stien fortsatt ganske tydelige. Men når du nærmer deg bruddet stoppes du av et gjerde, blir stående på stup-kanten og skuer ned i en enorm steingryte. 

     Kalkverket ble etablert i 1889 av kjøpmann Carl Steen og dyrlege Vincent Steen. Den første kalkovnen kom på plass i mars 1898. Den tradisjonelle kalkbrenningen, som foregikk i de svære «steinovnene» som fortsatt står nede ved jernbanen, opphørte i 1977.

    Kalkverket leverte brent kalk til bygningsbransjen (murkalk), industrien (blant annet til celluloseproduksjon) og jordbruket. I 1973 bygget Steens kalkverk mølleanlegg for produksjon av kalksteinsmel og kalksteinsfiller.

Franzefoss overtok
 I 2007 ble virksomheten overtatt av Franzefoss miljøkalk, og i fjor ble den avviklet. Det gamle produksjonsanlegget nede langs jernbanen var da for lengst avviklet, og ble etter hvert stående som et spøkelsesanlegg som Jernbaneverket av sikkerhetsgrunner krevde fjernet, revet. Lenge var jernbanen og også fraktebåter på Mjøsa viktig for kalkverket. Gamle bilder forteller mye om en forgangen industrihistorie.

    Det var i mange år en tvistesak mellom tidligere og daværende eier, Jernbaneverket og offentlige myndigheter om hvem som hadde ansvar for å sikre eller rive de stadig mer forfalne bygningene som fortsatt sto langs jernbanen. Svære lastebiler hadde for lengst overtatt alt transportbehov. I oktober 2014 ble det meste revet og fjernet. Kalkovnene ble stående igjen, som et monument over en viktig industrihistorie. Det var en gang en rekke kalkverk på Hedemarken. 

30000 tonn i året

Franzefoss opplyste i en pressemelding for noen år siden at de tok ut omkring 30000 tonn kalk i året. Hvor mye ble tatt ut i løpet av 130 år? En million tonn, to millioner? De første årtiene var nok uttaket relativt beskjedent, men stadig mer effektive produksjonsmetoder gjorde at vi som hyppig brukte stiene i Furuberget så hvordan maskinene og dynamitten knuste og fjernet stadig mer av fjellet, stiene og gjerdene måtte flyttes gang etter gang. 

     I en befaringsrapport fra Trondhjemske bergdistrikt fra mai 1986 heter det blant annet: «Bedriften hadde de senere år investert ca. 6 millioner kroner i nytt knuse- og sorteringsanlegg. Kalken som nå gikk i produksjon ble lastet opp i plan med anlegget, men kalken ble brutt på et mye høyere nivå og styrtet ned en steil bruddkant på anslagsvis 40 meter. Det er drevet en transporttunnel opp til det øvre nivå der brytingen pågikk og her var en også i gang med å lage en veg opp til toppen av forekomsten».

    Det store spørsmålet, som stadig flere stiller er: Hva skjer nå? Kommer det ny virksomhet, og i så fall – hva slags? Kan de verste natursårene repareres, tildekkes med masse? Hvem har ansvaret for at gjerdet er intakt og solid? 

Bygdeborg som nabo

Gjennom årene har det vært adskillig fokus på hvordan friluftsmulighetene har måtte vike på grunn av de stadige utvidelser av kalkbruddet. Hamar er heldig som har et så flott friluftsområde så og si på dørstokken. Du møter alltid folk når du bruker det omfattende stinettet. I en årrekke søkte jeg ofte til et flott utsiktspunkt, en flate stor som et romslig stuegulv, med panoramautsikt over Mjøsa og Hamar Vest. Men utvidelser gjorde adkomsten stadig vanskeligere, den fine stien dit måtte vike. Fortsatt finnes utsikten, men opplevelsen er ikke den samme, og etter hvert kom bruddkanten utrivelig nær.     

     Bare noen få hundre meter fra bruddkanten kan vi fortsatt finne tydelige steinrøyser som viser utstrekningen av den gamle bygdeborgen i Furuberget. Og helt inn til bruddkanten på sørsiden går grensen for Furuberget Naturreservat. I en botanisk kartlegging som ble utført i tilknytning til vernearbeidet står det at «bergene i vest og myrene i nord inneholder flest sjeldne arter». Har du øynene med deg kan du for eksempel flere steder finne den lille og flotte orkideen rødflagre! Det vernede området er på 300 dekar, og er vernet på grunn av vegetasjon og geologi. Furuberget består av en kalksteinsformasjon som oppsto for 450-550 millioner år siden, i perioden sen-ordivicium. Og det er nettopp dette som er grunnlaget for kalkbruddet.

 Avslørende kart

Orienteringsklubbene og turorienterere har brukt Furuberget i mange årtier. Jeg har et orienteringskart fra 1969, der er det et relativt lite rødt felt som viser utstrekningen på steinbruddet. Da var allerede den stien jeg gikk en gang på 50-tallet borte. Orienteringskart fra senere år viser hvordan steinbruddet har ett seg stadig lenger innover i berget, hvordan såret er blitt stadig større.

    Men nå er det slutt. Nå venter jeg på en naturdoktor som kan utbedre såret. Og kanskje finnes det måter å bruke området på som kan gjøre det interessant og attraktivt? Kanskje en konsertarena etter mønster av Dalahalla ved Rättvik? Og kanskje finnes det andre ideer?

    Det ville være trist om dette såret blir liggende som nettopp det, et stort stygt sår i naturen. 

   Du får fram tekst til bildene under artikkelen ved å trykke på dem.