Fra hullkortsentral til teknologisenter

I årboka for 2012 skrev Torulv Tøsse denne artikkelen om KDØs historie

Fra hullkortsentral til teknologisenter

(OBS: Bilder mangler i denne førsteutgaven, men vil komme etter hvert)

Innledning
Historien om KDØ er historien om et industrieventyr i Innlands-Norge. Noen oppegående og forutseende personer startet i 1950-årene en bedrift i Hamar som etter hvert skulle gi mange arbeidsplasser og utvikle seg til å bli et av landets ledende IT-miljøer.
Den første interkommunale hullkortsentralen, Holkortsentralen for Vestlandet A/L, ble etablert i Bergen 7. desember 1953. Bak etableringen sto 14 kommuner.
I perioden 1954 til 1958 kom seks hullkortsentraler til i drift. Sørlandets Hullkortsentral A/L, Vestfold og Telemark Hullkortsentral A/L og Buskerud Hullkortsentral A/L startet alle opp i 1954. Østfold Hullkortsentral A/L og Hedmark og Oppland Hullkortsentral A/L ble etablert i 1956. Fra 1963 fantes det også en hullkortsentral i Tromsø: Nord-Norges Hullkortsentral A/L. Senere ble sentralene i Sarpsborg og Hamar slått sammen, den nye sentralen fikk navnet Kommunedatasentralen for Øst-Norge A/L (KDØ). Sentralene i Drammen og Tønsberg ble også slått sammen, mens det ble opprettet nye i Stavanger og Trondheim.
Sju selvstendige sentraler med hovedkontorer i Hamar, Tønsberg, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø delte landet mellom seg. De enkelte sentralene hadde ulike formålsparagrafer, men fellesnevneren var at «Lagets formål er å utføre databehandlingsarbeid for sine medlemmer, samt å yte tjenester som har en naturlig sammenheng med disse arbeidsoppgavene». I denne sammenhengen bør det også nevnes at Norsk Data ble grunnlagt i 1967.
Tre områder var sentrale for etableringen av de interkommunale hullkortsentralene:
– Overgang til ny skatteordning, dvs. skatt av årets inntekt, som ble innført i 1957. Dette var en endring som knapt hadde vært mulig å gjennomføre uten bruk av ny teknologi.
– Trygdekassenes ønske om å automatisere sine rutiner.
– IBM sitt engasjement i arbeidet med å etablere hullkortsentraler.
Den nye skatteordningen ville øke kravene til saksbehandling og til regne- og skrivekapasitet ved ligningskontorer og kommunekasser. IBM utførte allerede skatteberegning og utskriving av skattelister for ligningskontorer ved sitt hullkortsenter i Oslo, men hadde ikke kapasitet til å påta seg ytterligere arbeid for kommunene og ivret derfor for opprettelse av hullkortsentraler. Regionale arbeidsutvalg fikk i oppdrag å forberede og etablere sentralene.
22 kommuner i Østfold og fem kommuner i Akershus gikk sammen om Østfold Hullkortsentral A/L i Sarpsborg, mens etableringen av Hedmark og Oppland Hullkortsentral A/L i Hamar var et resultat av et samarbeid mellom elleve kommuner i Hedmark, seks kommuner i Oppland, sju trygdekasser i Hedmark og Statens Fjøskontroll.
Bekymring vedrørende planer om sentralisering av rutiner både for ligningsetaten og trygdesektoren førte til at man i 1961 besluttet å gå sammen i De Interkommunale Datasentralers Landsforbund (IDSL). Det uforpliktende samarbeidet var avgrenset til uformelle møter mellom ledelsen i sentralene, men i 1971 vedtok en ekstraordinær generalforsamling i IDSL å utrede en omorganisering med sikte på et mer forpliktende samarbeid. Dermed ble A/L Kommunedata (KD) opprettet i desember 1973, 20 år etter at sentralen i Bergen så dagens lys.
I Kommunalt Tidsskrift begrunnet man opprettelsen av selskapet slik:
Litt populært kan en si at A/L Kommunedata skal opptre som en ambassadør for sentralene overfor sentrale myndigheter, leverandører og brukerorganisasjoner. Tanken er at det nye selskapet, med syv interkommunale datasentraler og Norske Kommuners Sentralforbund (NKS) som andelseiere, i størst mulig utstrekning skal dekke EDB-behovet for lokalforvaltningen og andre offentlige organer i distriktene på et økonomisk forsvarlig grunnlag.
Kommunedata løste ikke den grunnleggende utfordringen, nemlig at sentralene var sju uavhengige enheter som myndighetene og andre måtte forholde seg til.
Etter at et forslag om å utvikle et felles datasystem for stat og kommune ble avvist, la Elgsaas-utvalget i 1977 frem en utredning. Her ble det tatt til orde for at de eksisterende kommunedatasentralene og Statens Driftssentral skulle danne utgangspunktet for oppbygging av et nett av regionale datasentraler. Utvalget foreslo videre en organisasjonsmodell som hadde store likhetstrekk med et konsern, med KD som morselskap og sentralene som datterselskaper. Elgsaas-utvalget utførte også noen økonomiske analyser som viste at det ikke var fremtidsrettet å opprettholde sentralene i sin daværende form. Inntektssiden var sterk med en omsetningsøkning på 12–15 % årlig. Imidlertid var egenkapitalandelen lav, i gjennomsnitt vel 5 % av de årlige inntektene, mens 20–30 % var ønskelig.
I 1989 ble konsernmodellen realisert ved opprettelsen av Norsk Informasjonsteknologi AS (NIT). I første omgang besto NIT av KDØ i Hamar og Vest-Viken EDB i Tønsberg, senere ble KDV i Bergen, KDM i Trondheim og KDN i Tromsø inkludert. Sentralene i Kristiansand og Stavanger gikk sammen i Allianse Informasjonssystemer AS.
Ved utgangen av 1991 hadde NIT 1050 medarbeidere fordelt på 20 kontorer i Norge, den totale omsetningen var på ca. 1,1 milliarder kroner. NIT hadde et av landets ledende IT-miljøer. Omsetningsmessig var bare IBM og Norsk Data større, og de baserte det meste av sin virksomhet på salg av utstyr, mens nesten 70 % av NIT sine inntekter kom fra drift, service og konsulentvirksomhet.
1. januar 1995 hadde NIT 883 ansatte, en reduksjon på 167 siden 1991. Ved hovedkontoret på Kjonerud var det 280 ansatte. Kundene var større bedrifter og statlig, kommunal og fylkeskommunal forvaltning.
Perioden som beskrives i det følgende, fra 1950-årene og frem til i dag, spenner teknologisk fra hullkortbaserte systemer via tidlige datamaskiner, stormaskiner, minimaskiner til avanserte nettbaserte server- og PC-løsninger. HOHS/KDØ/NIT var i hele perioden en pioner i anvendelse av moderne teknologi og leverte avanserte løsninger med stor samfunnsnytte. I 2012 er noen av dem fremdeles operative, nå i regi av IBMs personell på Kjonerud.

De første årene – hullkortperioden
Hedmark og Oppland Hullkortsentral A/L (HOHS) ble konstituert 26. oktober 1956. Ved konstitueringen hadde 17 kommuner meldt tilslutning til andelslaget, videre åtte trygdekasser og Statskonsulenten i fjøskontroll. Styrets formann var kontorsjef Tore Sanderud, Hamar, med ligningssjef Odd Hermanrud, Østre Toten, som nestformann.
I styremøtet 10. januar 1957 ble Otto Edvard Michaelsen ansatt som disponent. Det var 44 søkere til stillingen. Det ble også ansatt to punchedamer, Kari Maurud og Anne-Lise Granberg. Sverre Grindal ble ansatt som maskinoperatør. Det var 15 søkere til punchejobbene og 55 til stillingen som maskinoperatør.
HOHS etablerte seg med kontorer i Oplandske Kreditbanks gård i Strandgata 41 i Hamar. Installasjon av maskin ble forsinket, og de første oppgavene ble kjørt på leid tid hos IBM og på EMMA 650 i Bergen. I HOHS’ årsrapport for 1957 står følgende:
Den elektroniske maskinen «EMMA 650» er ledig for skattearbeid i juni–juli, og kan kjøres i flere skift hvis det er nødvendig. Det regnes med at dens praktiske kapasitet går opp i full skatteberegning og avregning for 2000 skatteytere pr. time. […]
– Ved starten var det på det rene at kommuner med til sammen ca. 90.000 innbyggere ønsket å få lagt opp folkeregisteret på hullkort. Med de kommuner som senere kom til, nådde tallet opp i vel 100.000 innbyggere. Denne massen burde fortrinnsvis være punchet opp innen 1/10-57, da punchearbeidet med 250.000 kort for Statens Fjøskontroll skulle ta til, […] sentralen har hatt ikke så lite ekstraarbeid og tidspille ved at samtlige kort måtte sendes til IBM i Oslo for å få oversatt hullskriften til lesbar skrift. […] I august 1957 formidlet hullkortsentralen opprettelse av manntall for stortingsvalget for 7 av de kommuner som hadde fått folkeregisteret lagt opp på hullkort. Selve arbeidet ble utført av IBM i Oslo, men sentralen hadde kontakten med kommunene.
Også forskuddsutskriving for ligningskontorene ble utført av IBM, mens HOHS formidlet instruks om strekemetoden. Statens Fjøskontroll hadde selv foretatt punching ved en avdeling bestående av fem damer på Gjøvik. HOHS overtok denne avdelingen som i noen år utførte arbeid på akkordbasis.
Maskin ble installert i februar 1958, og ny tabulator (datautskriver) ble bestilt for levering i 1960. 1. desember 1958 ble en ny maskinoperatør ansatt, Olav Mathisen, slik at de nå var to til å utføre dette arbeidet. Det ble gjennomført ligning og avregning for ca. 73 000 skatteytere dette året, og arbeidet for trygdekassene ble utvidet med premieberegninger og statistikk for Hamar og Ringsaker trygdekasser. Fra 1959 ble det fremstilt materiell (girokort, masseutbetalingslister) for utbetaling av alderspensjon, barnetrygd, skogsarbeiderpensjon etc.
Norsk Avlsforening for Rødt og Hvitt Fe (NRF, i dag Geno) la stadig nye deler av sitt materiale over på hullkort. «Det er grunn til å regne med at arbeidsomfanget fra denne oppdragsgiver vil øke», står det i HOHS’ årsrapport for 1958. Slik ble det også. NRF, senere også NSA (Norsk Svinavlslag), har vært store, gode og spennende kunder helt frem til dette århundre. De lå langt fremme i innsamling og bruk av data, blant annet i forbindelse med avl.
Aktiviteten ved HOHS var betydelig, og i årsrapporten for 1963 leser vi:
Sentralen var høsten 1963 invitert til å delta i landsmøtet for Norske Elektrisitetsverkers Forening (NEVF) på Lillehammer. Disponent Michaelsen holdt foredrag om hullkortmetoden for e-verk, og man hadde en stand hvor hullkortmaskiner ble demonstrert. Samarbeidet med NEVF har siden fortsatt, og foreningen har under utarbeidelse en orientering om hullkortsentralenes opplegg for e-verk som vil bli distribuert til samtlige verker i landet som er medlem av foreningen.
Sommeren 1963 ble betegnet som «valgsommer», hvor sentralen leverte fullt ferdige valgmanntall for 128 000 stemmeberettigede fordelt på 30 kommuner.
Omsetningen i HOHS det første året var på 85 251 kroner og steg til 262 886 kroner i 1958. I 1963 var omsetningen økt til 923 677 kroner, mer enn tidoblet i løpet av sju år.
Hullkort var det sentrale medium, og en vesentlig del av sentralens servicetilbud de første årene var å utføre registreringsarbeid på hullkort for brukerne. Hullkortet var et lagringsmedium som ble brukt i vevemaskiner, datamaskiner og andre maskiner. I dag er hullkort avløst av andre, mer effektive lagringsmedia. Hullkort er et rektangulært kort, vanligvis laget av papp, med 80 kolonner. Kortene har en rekke hull der datamaskinen registrerer et hull som tallet 1, og fravær av et hull som 0. Dermed kan kortene lagre informasjon i totallssystemet. Er det ingen hull, så er kortet tomt/ubrukt. Selve dataregistreringen (punchingen) ble foretatt ved en hullkort-punch betjent fra en skrivemaskinlignende terminal.
Brukerne var folkeregistrene (valgmanntall, statistikk), ligningskontorene (forskuddsutskriving, ligning), kommunekassene (avregning), e-verkene (akontoregninger og måleroppgjør), trygdekontorene (premieregninger, pensjonsutbetalinger) og landbrukssektoren. En enkel, men etter forholdene elegant måte for dataregistrering, hadde sin storhetstid i denne perioden, nemlig strekemetoden. Verktøyet var en skrublyant med elektrografisk bly. En strek på et papir fra denne blyanten var i stand til å lede en elektrisk impuls fra den ene enden av streken til den andre. HOHS sendte ut spesielle strekekort til ligningskontorer, kommunekasser, e-verk og trygdekontorer som streket inn de data som skulle behandles, og returnerte kortene til sentralen. Her ble strekkodene lest elektromekanisk, og dermed hadde man fått tak i de data som skulle gå videre i prosedyrer for beregning og utskriving av blanketter og lister. Metoden var sikker og representerte en veldig rasjonalisering i forhold til manuell punching av hvert enkelt hullkort.
Ved utgangen av 1963 var 45 kommuner, 26 trygdekasser, fire elektrisitetsverk, Statskonsulenten i fjøskontroll og NRF (andelseier fra 1959) andelseiere, og antall medarbeidere i selskapet i Hamar hadde vokst til tolv.

EDB-perioden – tidlig datatid
I HOHS’ årsrapport for 1963 skriver styret:
Sentralen er ved begynnelsen av 1964 inne i en periode som er meget krevende på mange måter. Maskinteknisk skal alle oppgaver legges over på det elektroniske anlegget som skal installeres ca. 1. mai 1964. Hver oppgave skal programmeres for elektronisk behandling, og dette representerer nye metoder og ny teknikk i arbeidet.
Personalet skal utdannes for de nye tekniske hjelpemidler, og ved siden av maskinleverandørens kurser ligger den beste utdannelsen i selvstendig arbeid med problemene. Det har vært nødvendig å frigjøre, fra de løpende oppgaver, de funksjonærer som har arbeidet med programmene for elektronanlegget.
Den interne organisasjonen vil endre karakter ved overgangen til elektroniske maskiner da det oppstår klarere avgrensede arbeids- og ansvarsområder. I tillegg har sentralens oppgaver generelt øket såpass i de siste par–tre år at også dette i seg selv tilsier en viss arbeidsdeling.
I 1964 flyttet HOHS fra Strandgata 41 og inn i Hamar Arbeiderblad sitt nybygg i Grønnegata 64. Samtidig med innflyttingen installerte sentralen et nytt anlegg for elektronisk databehandling (EDB), en IBM 1440 (produsert 1964), og de to gamle tabulatorene ble returnert til leverandøren.
I styredokumenter fra denne tiden heter det:
Det elektroniske anlegget setter bestemte krav til stabil temperatur og støvfrie omgivelser. I tilknytning til maskinavdelingen er det derfor installert et luftkondisjoneringsanlegg. Det er dimensjonert for rimelige utvidelser. Sentralen presenterer seg i dag med en meget tidsmessig maskinpark. Den tekniske utviklingen går imidlertid fort, og styret har søkt å holde seg orientert om forbedringer og nye ting som kommer på markedet.
I 1966 kom et nytt anlegg på plass, en IBM 360/30. Året etter ble anlegget utvidet og utstyrt med fire magnetbåndstasjoner. Sentralen anskaffet også eget etterbehandlingsutstyr, det vil si maskin for fjerning av karbon og skilling av formularer. Hittil hadde dette arbeidet vært utført av en bokbinder, men med eget utstyr utførte sentralen arbeidet selv både hurtigere og billigere. Samtidig standardiserte man emballasje for å rasjonalisere pakking og ekspedisjon.
EDB-maskinene åpnet muligheten for at store datamengder kunne lagres og behandles i magnetbånd og magnetplater. Man ble uavhengig av hullkortets begrensning på 80 kolonner, samtidig som store og tidkrevende sorteringer av hullkort kunne elimineres. Til tross for dette hadde hullkortet fremdeles en sentral posisjon. Perioden ble preget av utviklingen av de systemene som kom til å bety mye for administrasjonen i kommuneforvaltningen, systemer for budsjett/regnskap, lønninger, kommunale avgifter og skatteregnskap. Dette var de «tunge» systemene i HOHS’ tilbud.
De første EDB-maskinene som kom i 1964, medførte nye arbeidsoppgaver og krav til ny kompetanse. En ny gruppe medarbeidere kom inn i bildet, nemlig programmerere. Maskinene ble skiftet ofte, noe som krevde et miljø med stadig høyere kompetanse. Dette førte til at det også ble ansatt systemprogrammerere, de som var bindeleddet mellom brukersystemene og datamaskinene. Organisasjonen vokste, det ble ansatt sekretærer og økonomimedarbeidere, og i 1971 fikk HOHS også en markedskonsulent.
Maskinparken i Hamar besto i 1971 av IBM 360/30 og IBM 360/25 med en kapasitet på henholdsvis 64 kB og 48 kB. 48 kB, eller 48 000 bytes, ble regnet som stor kapasitet på denne tiden. I dag har en vanlig PC en kapasitet på 2–4 GB. Betegnelsen G (giga) ble innført i 1960 sammen med mega (M) og tera (T). G er 1 milliard, og dagens PC-er med 4 GB har ca. 1 million ganger større kapasitet enn HOHS’ sentralmaskin fra 1971!
Oppstarten av systemet for budsjett og regnskap utløste en endring av dataregistreringen. Kommunene kunne ikke tenke seg å sende bilagene ut av huset, og man søkte løsninger der regnskapstransaksjonene kunne registreres i den enkelte kommune. Det ble koplet hullkortaggregater til bokholderimaskinene, og senere installerte man uavhengige hullkortpuncher.
Styret i HOHS vedtok i 1972 å endre en bestilling fra 1971 til et større anlegg av typen IBM 370/145 med sentralenhet på 256 kB. Dette anlegget vil være meget slagkraftig, og åpner mulighetene for å benytte terminaler ute hos brukerne. Anlegget er likeledes forutsatt å være hovedanlegg i forbindelse med en eventuell fusjon med Østfold Hullkortsentral A/L. Sentralenheten kan etter behov bygges ut til 1000 kB, samtidig som muligheten for å knytte til et større antall stasjoner for magnetbånd og magnetplater er tilstede. Bestillingen ble i 1973, av KDØ, endret til en 370/135 med 256 kB for Hamar, og en IBM 370/115 med 128 kB for Sarpsborg. […] Gjennom terminalen vil Sarpsborg-avdelingen kontinuerlig kunne teste sine programmer mot anlegget på Hamar. Det vil bli leiet egen telefonlinje for terminalforbindelsen.
HOHS hadde siden desember 1970 holdt til i Triangelgården. 1. juli 1973 fusjonerte sentralen med Østfold Hullkortsentral A/L og ble til Kommunedatasentralen for Øst-Norge A/L (KDØ), med hovedkontor i Hamar og kontor i Sarpsborg. Alle ledere var på plass samme dag fusjonen trådte i kraft. Otto Edvard Michaelsen, som hadde ledet sentralen i Hamar siden starten, ble ansatt som administrativ leder for det nye selskapet. Frem til 1973 hadde Oddvar Jacobsen (1957–1961) og Finn Herland (1961–1973) vært disponenter i Østfold.
Ved inngangen til 1974 hadde KDØ til sammen 134 fast ansatte pluss 51 deltidsansatte. De deltidsansatte var i alt vesentlig knyttet til puncheavdelingen. Hamar hadde 74 fast ansatte og 33 deltidsansatte, Sarpsborg hadde 42 fast ansatte og 9 deltidsansatte. Puncheavdelingen i Brumunddal, som var overtatt fra Statistisk sentralbyrå (SSB), hadde 18 fast ansatte og 9 deltidsansatte.
Omsetningen økte fra 1,3 millioner kroner i 1964 til 18,6 millioner kroner ti år senere.
Det første forsøket med en punchemaskin som ikke hadde hullkort som medium, ble utført i 1974. Mediet var en kassett som senere ble avløst av en diskett. Dette magnetiske mediet var et stort fremskritt, sentralene kunne nå ta imot data fra kommunene over telenettet eller via disketter. I løpet av kort tid hadde KDØ formidlet installering av nærmere 100 diskettmaskiner i kommunene. Maskinene som kunne lese tall, både håndskrevne og maskinskrevne, OCR-maskinene, kom nå. KDØ inngikk avtale med Postgirokontoret som utførte OCR-avlesning av alle postgiroinnbetalingskort. Slik kunne e-verk og kommunekasser holde orden på hvem av deres debitorer som betalte eller ikke betalte. I denne perioden utvidet KDØ sitt tilbud ved å tilby kommuner og trygdekontorer mikrofilm i stedet for maskinskrevne lister. I samarbeid med R-direktoratet ble avdelingen i Sarpsborg prosjektleder for utvikling av Økonomisk og medisinsk informasjonssystem (ØMI), et system som ivaretok pasientadministrasjonen som et ledd i et totalt system sammen med budsjett, regnskap, lønninger og lagerføring for sykehusene.
Maskinenes muligheter for å behandle store registre førte med seg stor vekst i oppgaver for husdyrsektoren. I stedet for kjøring en gang i året gikk Fjøskontrollen over til periodekjøringer 12–13 ganger i året. KDØ forvaltet allerede nå et register som omfattet samtlige melkekyr i landet, underlagt den offentlige fjøskontrollen.
Det foregikk en utstrakt sentralisering i samfunnet, noe som resulterte i at sentralen i Hamar mistet oppgaver den hadde hatt helt siden starten. Produsentregisteret for Landbrukets Sentralforbund og oppgaver for Norske Melkeprodusenters Landsforbund ble sentralisert til Oslo i 1977. Ligningsforvaltningen ble overtatt av staten, og Skattedirektøren sentraliserte databehandlingen til sitt senter i Oslo. Oppgaver som var kjørt for storbankenes distriktskontorer, ble sentralisert til bankenes fellesanlegg i Oslo.

Online-perioden
Da mulighetene kom, ble det utført mye arbeid med å tilrettelegge slik at brukerne hadde direkte (online) forbindelse til systemer og registre på sentralens maskinanlegg. For å få til dette ble skjermer installert på den enkelte saksbehandlers arbeidsplass slik at de fikk tilgang på data i den daglige saksbehandlingen.
I 1976 ga Rikstrygdeverket KDØ, via A/L Kommunedata (KD), i oppdrag å gjennomføre prøveprosjektet Infotrygd (Informasjonssystem for trygdeetaten). Dette var et online-prosjekt der trygdekontorene i Hamar, Lillehammer, Nord-Aurdal og Nord-Odal var prøvekontorer. Gjennom utviklingen av Infotrygd fikk sentralens personell den beste erfaringen med online. Prosjektet startet som to prøveprosjekter. IBM-versjonen var basert på en løsning på sentralens maskin med en mindre maskin på trygdekontoret (klient/tjenter-løsning). Den andre versjonen var en ren lokal løsning basert på lokale maskiner fra Norsk Data.
IBM-versjonen av Infotrygd var en klient/tjener-løsning, det vil si en løsning med datakraft både sentralt og lokalt og med kommunikasjon mellom de to. Dette var blant de første klient/tjener-løsningene i landet. Ute på trygdekontorene skulle IBM 3600, senere IBM 4700, med litt tilgjengelig datakraft gi mulighet for å utbetale sykepenger og å kjøre regnskap dersom linjeforbindelsen til sentralenheten i KDØ falt ned […] og det gjorde den, ved flere anledninger i prøveperioden. Ved et tilfelle kappet Televerket forbindelsen, ved graving. Dette resulterte i at prøvekontoret på Fagernes i Nord-Aurdal var uten forbindelse i 14 dager.
Den første online-transaksjonen med svar tilbake fra den sentrale maskinen ble utført i 1977. Dette gjennombruddet førte til at det innen KD-fellesskapet ble utført et stort arbeid med å modernisere de sentrale systemene til online-systemer. Dette omfattet i første omgang regnskap, budsjett, langtidsbudsjett, lønn og skatteregnskap. Det ble også etablert online-rutiner på andre områder. Eksempler fra denne perioden er kundeinformasjonssystemet KIS for e-verkene, online-versjon av Folkeregisteret og online-versjon av Arbeidsgiver-/arbeidstakerregisteret. De nye systemene berørte samarbeidet mellom grupper og etater. Økonomi og effektivitet ble drøftet, og det ble tatt hensyn til medinnflytelse og opplæring. Alt dette skapte behov for rådgivning og bistand. Mange ville trekke på KDØ sin kompetanse og den erfaring medarbeiderne hadde fra virksomhet ellers i forvaltningen, noe som medførte at KDØ utviklet et tilbud for administrativ rådgivning.
I 1977 samarbeidet KDØ med 31 sykehus, 37 e-verk og 86 trygdekontorer i tillegg til kommuner og fylkeskommuner, videre med landbrukssektoren gjennom Husdyrkontrollen (ku, sau, geit), Norsk Svineavlslag, Norsk Rødt Fe, Landbrukets Sentralforbund og Fjørfekontrollen. I statssektoren hadde KDØ kunder som Rikstrygdeverket, Statens Vegvesen, Husbanken, Televerket, NSB, Landbruksdepartementet, Direktoratet for toll og særavgifter, og Miljøverndepartementet i forbindelse med Mjøsaksjonen. Skattefogdene og alle ligningskontorene i regionen var også kunder. Omsetningen i 1977 var på 35 millioner kroner, en økning på 8,3 millioner kroner fra året før.
Fra å være 192 medarbeidere i 1976 (108 i Hamar, 60 i Sarpsborg, 24 i Brumunddal), var det ved utgangen av 1981 blitt 255 navn på lønningslista. Antall KDØ-ansatte hadde økt med 63 på fem år! Sentralen vokste med stor fart. I 1978 var det blitt opprettet 30 nye stillinger, inntektene dette året var hele 49,8 millioner kroner, noe som tilsvarte en økning på ca. 80 % i løpet av bare to år.
I november 1977 gjennomførte KDØ en helt nødvendig organisasjonsendring, blant annet ble det opprettet en stilling som personalleder. Den første personallederen ble Bjørn Årstad, ansatt som den tredje maskinoperatøren i HOHS i 1960.

Nettbasert databehandling
Den teknologiske utviklingen gjorde at man i begynnelsen av 1980-årene fikk utstyr som var hensiktsmessig for registrering av tekst, dvs. brev, saksopplegg, dokumenter etc. Utstyret kunne plasseres hos kundene og dekke sekretærfunksjoner, tradisjonell registrering og kommunikasjon mellom bruker og sentral.
Organisasjonen ble utviklet i takt med endringene i markedet og teknologien. Soussjef Jan Wibe avløste i 1980 Otto Edvard Michaelsen som administrerende direktør, mens Michaelsen fortsatte som disponent i selskapet. Olav Mathisen var viseadministrerende direktør med spesielt ansvar for utviklingsaktiviteter.
1980-årene ble utfordrende for alle datasentralene, både økonomisk og på andre måter. Minimaskin- og etter hvert PC-baserte nett begynte å representere alternativer til sentralenes stormaskinløsninger. Det ble klaget på at sentralene var for dyre og hadde gammeldagse løsninger. Mange kommuner ble fristet til å satse på eget utstyr. For noen var dette vellykket, men det fantes også eksempler på det motsatte.
Arbeidet med Infotrygd skjøt fart, og ved siden av dette prosjektet ble det alternative systemet for trygdesektoren, Nortrygd, prioritert. Sentralen hadde hovedansvaret for Infotrygd, men bidro også med kompetanse til Nortrygd. I juni 1984, etter åtte års utrednings- og utviklingsarbeid, fattet Stortinget vedtak om utbygging av et landsdekkende datasystem for trygdeetaten. Tautrekkingen om hvilket system som skulle velges, fulgte saken helt inn i Stortinget og var til dels meget hard og uforsonlig. Ingen syntes å være helt fornøyd med konklusjonen, ca. 55 % stemte for Nortrygd og ca. 45 % for Infotrygd. For KDØs region ble resultatet at Hedmark og Oppland skulle benytte Infotrygd, mens Østfold og store deler av Akershus skulle benytte Nortrygd. Avtalen om utviklingsarbeid og drift av Infotrygd løp videre og var med på å befeste KDØs posisjon som et regionalt kompetansesenter.
Allerede i 1982 etablerte KDØ en trainee-ordning for å bygge kompetanse hos nye medarbeidere. Det første opplegget besto av 20 emner det ble undervist i, hver på én uke, til sammen fem måneder. Dette ble meget vellykket, og var en nyetablering i bransjen.
Fra 1984 ble det arbeidet videre med å utnytte dataene i Infotrygd for andre etater. Disse var i første rekke sosialetaten, bidragsfogdene og arbeidskontorene. Rikstrygdeverket var en sentral samarbeidspartner, og deres nettverk til 220 trygdekontorer som benyttet Infotrygd, var grunnlaget for oppbygging av KD–Nett, Verdiøkende tjenester og Infobank. Det landsomfattende KD–Nett ble offisielt etablert i 1984 og ga etter hvert kommunedatasentralenes brukere i hele landet tilgang til nye tjenester. De fikk tilgang til de sju kommunedatasentralene om de ønsket det og hadde behov for det. Via nettet kunne brukerne også kople seg til databaser utenfor KD-samarbeidet. Nettet kunne dessuten benyttes til rene transporttjenester. KDØ hadde ansvaret for å drifte nettet på vegne av sentralene, noe som førte til at ressursene ved KDØ ble landets beste på dette området.
De nye systemene på sentralmaskinen krevde årvåkenhet, blant annet ble begrepet oppetid viktig. I perioden fra 1981 til 1986 steg antall transaksjoner fra 2 millioner til 32 millioner. Etter som saksbehandlerne tok i bruk online-systemene, ble det viktig at de hadde tilgang til dataene når som helst i arbeidstiden. Helst skulle oppetiden være 100 % på døgnbasis, noe som viste seg svært vanskelig å oppnå. I 1980 var oppetiden 96,3 %, tilsvarende en nedetid på 6,5 timer i måneden. Prosjekt Serviceheving ble igangsatt, med det resultat at man nådde 98,6 % i 1981. Deretter ble det stadig bedre, og målsettingen ble satt til 99,8 %.
Det var stor aktivitet og kreativitet, blant annet utnyttet man datagrunnlaget man hadde på ett område, også på andre områder. Aktiviteten gjaldt ikke bare det tekniske og systemløsninger, men også kundene. Kundelisten som ble utvidet utover i 1980-årene, viser tydelig dette. I tillegg hadde KDØ en stor vekst i antall ansatte.
Kommunesektoren var viktig, men ved siden av den, ble det utført mye arbeid for helsesektoren (ØMI, SYSVAK, SYSBARN), e-verkene (SAFE, KIS), landbrukssektoren (Norsvin, NRF, Statens Fagtjeneste, Fjørfekontrollen og Landbruksdepartetmentet), Statens Vegvesen (PBR plan, budsjett, regnskap), Den Norske Stats Husbank (bostøtte, gjeldsforsikring), Televerket, skattefogdene, ligningskontorene, Norsk Kommuneforbund (NKF), idrettsorganisasjoner, Rikstrygdeverket og Skattedirektoratet.
I 1981–1982 startet markedsføringen av tekstbehandling overfor KDØs kunder. Det ble dannet en kjernegruppe som fikk nødvendig grunnkompetanse, aktuelt utstyr ble testet og man deltok i forberedelser/planlegging. Mange potensielle brukere besøkte KDØ for å se på utstyr og bruk i forbindelse med KDØs samarbeid med Norsk Kommuneforbund (NKF). KDØ hadde i 1981 fått i oppdrag å skaffe utstyr som skulle benyttes til tekstbehandling på NKFs årsmøte året etter. I 1981 ble det, i regi av Kommunedata, utprøvd et nytt økonomisystem for kommunesektoren. Et prøveprosjekt med GL/LINUS ble startet med deltakelse av Hedmark Energi, Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune. Den første PC-en kom til KDØ i 1982, bare knapt et år etter at IBM startet produksjonen av PC-er.
Opplæringsaktivitetene startet i 1980, og i 1982 hadde man 1032 deltakere. Antall elevdager var 1281 i 1981, 3280 i 1982 og 2370 i 1983.
Et avdelingskontor i Lillehammer ble opprettet i 1982. Fra 1. januar 1984 ble kontoret organisert som en egen avdeling, og det ble besluttet å opprette et eget kurssenter i Lillehammer også. Høsten 1984 fikk Hamar et tilsvarende kurssenter, og i Sarpsborg var et kurssenter i drift fra årsskiftet 1984/85.
I 1984 kom stortingsmeldingen om datateknologi i skolen. Dette inspirerte til engasjement og opprettelse av stillinger, og 1. august 1984 startet KDØ sine aktiviteter inn mot skolesektoren. Dette medførte blant annet salg av Tiki-utstyr til undervisning og salg av IBM – PC/XT til videregående skoler med programpakken VIS (Videregående skoles administrasjonssystem). Som et eksempel kan nevnes at Moss kommune i 1986 kjøpte 66 Tiki-maskiner, og at KDØ i 1987 hadde tre klasserom i Lillehammer for undervisning på PC og minimaskiner fra Norsk Data (ND), tre klasserom i Hamar for ND, PC og IBM S/36, to klasserom i Oslo for PC og IBM S/36 og to klasserom i Sarpsborg for ND og PC.
1. oktober 1984 ble KDØ Infosec AS etablert, 50 % var eid av KDØ og 50 % av det svenske selskapet Infosec Prosab AB. Bakgrunnen for etableringen var at oppmerksomheten rundt sikkerhet stadig vokste, blant annet gjennom det arbeidet som den svenske regjeringsoppnevnte sårbarhetskomiteen utførte. I Norge ble det arbeidet med en analyse av problemstillinger vedrørende bruk av EDB og samfunnets sårbarhet. Som et av de første selskapene i Norge, etablerte KDØ i 1986 EDB-revisjon. «Dermed har kommunerevisorer og fylkesrevisorer fått sitt forlengede øye inn i datamaskinene og systemene», het det i begrunnelsen for etableringen.
KDØ Rådgivning var i drift fra 1. januar 1988. Selskapets idégrunnlag var «samfunnets behov for ny viten og kompetanse til bruk i forandrings- og utviklingsprosesser i offentlig forvaltning». Basis var praktisk orientert rådgivning, inkludert kunnskap om ledelse og samarbeid. Fra 1. januar 1989 var KDØ Infosec AS en avdeling i KDØ Rådgivning.
Nye områder og nye applikasjoner utvidet stadig KDØs marked. Det kan i den forbindelse nevnes at Hamar bibliotek i august 1986 tok i bruk biblioteksystemet MEDIA som den første i regionen.
Årsmøtet i KDØ besluttet 23. april 1987 overgang til AS, og sentralen ble hetende Kommunedata Øst-Norge AS. Alle andelseiere unntatt trygdekontorene tegnet seg som aksjonærer i det nye selskapet.
Selskapet vokste og fortsatte å etablere seg på nye steder utover i 1980-årene. 1. november 1983 åpnet Computerhuset i Hamar og på Røros. Avdeling i Sarpsborg fulgte etter i april 1984. Hovedhensikten var salg av minimaskiner og PC-er. Intensjonen var at Computerhuset skulle arbeide i det private markedet, mens KDØ skulle ivareta kontakten med forvaltningen i samsvar med KDØs strategier og målsettinger. Computerhuset ble fusjonert med NIT Region Øst i 1990.
1. september 1988 ble KDØ datavert for kreditopplysningsbasen til Esselte Soliditet som ble flyttet hit fra Sverige. Dette var imidlertid ikke den første kreditopplysningsdatabasen, fra før hadde KDØ ansvaret for Creditinform Norge AS sin database.
I desember 1988 startet virksomheten ved KDØs kart og geodata-senter på Kongsvinger. Senteret var det første i sitt slag i Norge, og spesialiserte seg på produkter til teknisk etat og til e-verkene.
I 1987 benyttet 25 sykehus seg av produkter fra systemene i KDØ–Sykehus. Rikshospitalet var størst og benyttet seg av AMI (Administrativt medisinsk system), ØMI (Økonomisk og medisinsk informasjonssystem), VENT (Venteliste) og POLS (Poliklinisk system). Man markedsførte også et informasjonssystem for laboratorier med navnet SYSLAB. Høsten 1989 la man grunnlaget for etableringen av InfoMedica AS, 50 % eid av kommunedatasentralene og 50 % av Norsk Data. Som en gulrot for dannelsen, lå en garanti om stor økonomisk støtte til utvikling av neste generasjon sykehussystemer.
Samarbeidet med Norges Fotballforbund angående lisenser, overganger, terminlister, resultater og tabeller ble utvidet til også å gjelde Norges Idrettsforbund dette året.
KDØ gikk inn i 1980-årene med ca. 240 ansatte. I 1988 kom 40 nye medarbeidere, noe som var i overkant av hva bedriften greide å ta imot. Ved inngangen til 1989 var det 358 ansatte fordelt på sju lokaliteter.
Hovedkontoret i Hamar vokste ut av sine lokaler, og var i en periode spredd på flere steder i byen. I 1987 startet planleggingen av nytt hovedkontor. Byggestart ble satt til november 1988, innflytting påsken 1990. Tomt ble anskaffet på Kjonerud i Stange kommune, og Åke Larson Construction AS (ÅLC) skulle stå for prosjekt- og byggeledelse. Virksomheten i Oslo vokste, og lokalene på Bryn, som ble leid sammen med Rogalandsdata, ble i 1987 innredet til et forretnings- og undervisningssenter.
Etter inngående drøftinger vedtok styret i juni 1987 at KDØ ikke skulle være med i den konserndannelsen som var under planlegging innenfor KD-fellesskapet. Generalforsamlingen vedtok følgende uttalelse:
Generalforsamlingen i KDØ ønsker et utvidet samarbeid innenfor KD-fellesskapet og ser positivt på at 5 av sentralene går sammen i en konserndannelse. Generalforsamlingen venter at alle gode krefter vil bygge videre på det beste i fellesskapet, til beste for norsk forvaltning og hver enkelt bedrift.
KDs konsernmodell ble aldri realisert. I oktober 1988 undertegnet styrene i Vest-Viken EDB og KDØ, de to største sentralene, en prinsippavtale om samordning gjennom en konserndannelse. Målet var å skape en ny, slagkraftig IT-enhet i Norge. Navnet Norsk Informasjonsteknologi (NIT) var et resultat av en navnekonkurranse blant de ansatte. 1. januar 1989 var NIT en realitet.
Samme år opprettet NIT og Norsk Data selskapet Trygdedata. Intensjonen var å vinne kontrakten for å utvikle et nytt datasystem for Rikstrygdeverket.
Før vi beveger oss over i 1990-årene må det også nevnes en milepel når det gjaldt bruk av elektronisk tekstbehandling. 1. desember 1989 tok sekretærene i bruk PC-er med Word Perfect som tekstbehandlingsprogram og PC-Journal til registrering av inn- og utgående post.

NIT – Norsk Informasjonsteknologi AS
I starten besto NIT av KDØ og Vest-Viken EDB i Tønsberg, senere sluttet andre seg til: KDV i Bergen 17. januar 1990, KDM i Trondheim 25. april 1990 og KDN i Tromsø 5. desember 1990. 1. januar 1991 var fem sentraler fusjonert til NIT, mens sentralene i Kristiansand (KDS) og i Stavanger (Rogalandsdata) gikk sammen i Allianse Informasjonssystemer AS.
Toppledelsen i NIT besto av konsernsjef Jan Wibe samt konserndirektørene Olav Mathisen og Egil von Hafenbredel. Etter noe tautrekking ble det besluttet at konsernets hovedkontor skulle legges til Stange kommune, til KDØ sitt nybygg på Kjonerud. Selv om kontoret var flyttet ut av Hamar, ble NIT Hamar og senere IBM Hamar navnet på kontoret. Innflytting i bygget ble som planlagt gjennomført i påsken 1990. Den høytidelige åpningen av Kjonerud Teknologisenter ble foretatt 10. mai 1990 av daværende fylkesmann Odvar Nordli, med mange gjester til stede.
I et ekstrabilag til Hamar Arbeiderblad, produsert i anledning innflyttingen på Kjonerud, står det å lese 24. april 1990:
Historien om NIT-gruppen – Norsk Informasjonsteknologi AS – er historien om dvergen som ble en kjempe. Den beskjedne Hullkortsentralen som i data-alderens spede barndom hadde folkeregisteret som eneste kunde, sprang ved inngangen til 90-årene ut i et landsomfattende konsern som i juni i år teller 1 000 ansatte og kan skilte med en omsetning på en milliard kroner. Kunder er alt fra bonden i fjøset til den norske stat, kjøpmannen på hjørnet og Lillehammer-OL. Kort sagt: Hele spekteret av det data-brukende Norge.
Ordfører Jan Tyriberget i vertskommunen Stange uttrykte i samme avisbilag tanker om den betydningen et slikt miljø kunne ha for nærområdet:
Plasseringen like inntil Hamars grenser tilsier heller ikke at de ansatte flytter på seg. […] De kommunale grenser har liten eller ingen betydning for arbeidet til folk som er bosatt i Hamar-området. Ordfører Tyriberget mener virkningen av KDØ/NIT er viktigere på andre områder enn hva skatteinntektene angår: – NIT er etter hvert blitt en stor og tung del av norsk informasjonsvirksomhet. Det faktum at dette landsomfattende konsernet har plassert hoveddelen av sin ledelse og virksomhet i denne delen av innlandet har større ringvirkninger enn hva folk flest er klar over. Med sin betydelige kompetanse representerer dette miljøet en attraktiv arbeidsplass som igjen vil kunne berike andre arbeidsplasser i regionen i form av tilført kunnskap og moderne teknologi, sier Tyriberget.
Det foreligger ingen oversikt over hvor de ansatte bodde i 1990. Dette var et diskusjonstema, spesielt i Hamar, vedrørende beslutningen om å flytte KDØ ut av byen. Men bomønsteret har nok vært rimelig stabilt over hele perioden, og det kan derfor være interessant å se tallene vi har fra 2002 da selskapet hadde 220 ansatte. Av disse var 44 % bosatt i Hamar, 25 % i Stange, 14 % i Ringsaker, 7 % i Elverum og 4 % i Løten. De resterende 6 % var bosatt i andre kommuner, alt vesentlig i Hedmark og Oppland.
I avisbilaget fra 24. april 1990 står også følgende:
Jo, historien om NIT-gruppen er i sannhet et lite stykke norsk industrihistorie for seg selv. Mens Hullkortsentralen i sin tid kunne feire julebord i en litt romslig sofa, samler årsfesten i dag et antall mennesker som tilsvarer bortimot et lite, norsk bygdesamfunn. Mens Hullkortsentralen i slutten av 50-åra holdt maskinene i gang med forholdsvis beskjeden, lokal leveranse av strøm, står NIT-gruppen i dag som eier av Norges – kanskje Nordens – største datakraftverk. Frøet som ble sådd i ei «krukke» i Strandgata for snart 35 år siden, har utviklet seg til en hel blomstereng.
Det var store forventninger til NIT, og i en periode så det ut til at de skulle bli innfridd. Datakraften for stormaskinbaserte systemer ble sentralisert til det som da var Nordens største og mest moderne datasentral på Kjonerud, samt en mindre maskinoperasjon i Tromsø. Det ble foretatt en opprydding i løsningsporteføljen, og man kom frem til såkalte kombinasjonsløsninger hvor kunden selv valgte lokal eller sentral kjøring.
NIT ble sett på som en potensiell vinner, mange søkte jobb i selskapet, og NIT fikk oppmerksomhet i media på en helt annen måte enn kommunedatasentralene fikk tidligere. Selskapet ble sett på som en spennende allianse. 58,4 % var i 1991 eid av kommuner, 34,1 % av fylkeskommuner, 0,9 % av e-verk og 6,5 % av andre.
Det ble etablert tre operative divisjoner: Divisjon Dataservice, Divisjon Regioner og Divisjon Forretningsutvikling. Divisjon Regioner besto av NIT–Øst, NIT–Sør, NIT–Vest, NIT–Midt-Norge, NIT–Nord, NIT–System og NIT–Marked. På dette tidspunktet hadde NIT 1073 ansatte og virksomhet på 20 steder. Konsernledelsen, NIT–Dataservice, NIT–Forretningsutvikling, NIT–Øst og NIT–System fikk base ved hovedkontoret på Kjonerud og hadde til sammen ca. 300 ansatte.
2. oktober 1990 ble geodata-senteret NORGIT åpnet i Fredrikstad. Målet var å bidra til kommunal utvikling og effektivisering gjennom blant annet modernisering av teknisk etat.
Gjennom NIT–Nett og samarbeidende nett hadde over 100 000 EDB-brukere tilgang til tjenestene i NIT–Nett. I 1991 overtok NIT samtlige aksjer i NIT–Nett etter å ha kjøpt aksjene fra Allianse Informasjonssystemer. På det meste var 392 av totalt 447 kommuner på en eller annen måte kunder hos NIT.
Omsetningsmessig var NIT rangert som Norges 4. største IT-selskap så vel i 1992 som 1993. 1. januar 1992 hadde NIT 1050 ansatte. Av disse var 70 % menn.
NIT–Lederskole hadde sin første samling 27.8.–1.9.1990, og ble videreført i 1991. På hver samling deltok ca. 30 tillitsvalgte, ledere og potensielle ledere.
Som et eksempel på den store aktiviteten som ble bedrevet i de første NIT-årene, kan nevnes etableringen av NIT–Landbruk. Selskapet ble stiftet 1. juli 1991 med basis i den tidligere FDB-sentralen på Ås. Selskapets forretningsidé var å yte IT-tjenester til landbruks- og miljøsektoren, med hovedvekt på konsulentvirksomhet. NIT eide 51 %, Norges landbrukshøgskole 22 %, og sju forskningsinstitusjoner i landbruket eide 3–5 % hver. Dette var ett av flere forsøk på å knytte kontakter med nye markeder og miljøer.
I et samarbeid med Andersen Consulting ble det underskrevet avtale med LOOC om utvikling av EDB-systemer til bruk under vinter-OL 1994. Systemene skulle brukes til blant annet transport, administrasjon av mannskap, booking og innkvartering.
Dreining fra regnekapasitet på stormaskin mot mer lokale løsninger i kommunene betydde store utfordringer for NITs produktutvikling, kompetanseprofil og dimensjonering av bemanning. Ikke minst fikk dreiningen konsekvenser for inntektsstrømmen. Salg av egenutviklede løsninger og telekommunikasjon økte, mens det var fall i stormaskininntektene, handelsvarer og konsulenttjenester. Den store utfordringen i begynnelsen av 1990-årene var å styre endringen i takt med selskapets evne til omstilling. Det viste seg i 1993–1994 at de systemene som skulle erstatte frafallet av stormaskinløsninger, krevde stor utviklingskapasitet. Det ble hvert år gjennomført en omfattende produktutvikling. I 1993 ble det brukt anslagsvis 70–80 millioner kroner for å utvikle nye produkter og vedlikeholde/forbedre eksisterende, noe som belastet resultatregnskapet. Det faktum at utviklingen av systemene tok lengre tid enn forutsatt, og at det fra 1992 var et vesentlig frafall av inntekter fra eksisterende produkter, førte til for små overskudd og reduksjon av bemanningen.
Det ble nødvendig å øke egenkapitalen via en rettet emisjon. Den ble gjennomført i 1992 og styrket selskapet med 30 millioner, hvorav 5,8 millioner kom fra eksisterende eiere og 24,2 millioner fra Computer Marketing AS (CMA). Med dette kom næringslivsinteresser for første gang inn på eiersiden i selskapet, og CMA ble den største enkeltaksjonær med en eierandel på 27 %. Til tross for denne utvidelsen var egenkapitalen lavere enn ønskelig, både sett i et risikoperspektiv og når det gjaldt muligheten til en aktiv opptreden i forbindelse med oppkjøp og etablering av ny virksomhet som var strategisk viktig for selskapet.
I 1993 kunne styret slå fast:
Vurdert ut fra omsetning og markedsandeler knyttet til EDB, er NIT det største norskeide IT-selskapet. Produkttilbudet er nå knyttet til åpne, lokale løsninger i kombinasjon med landsdekkende kommunikasjonsnettverk og med tilgang til regnekraft fra et av Skandinavias mest moderne datasentre. NIT leverer samfunnsviktige løsninger for offentlig forvaltning, men har også en betydelig kundemasse innenfor store deler av næringslivet.
Den største omsetningen hadde selskapet i 1992, med 1,1 milliarder kroner. Norsk Data var under offentlig akkord, og ble lagt ned i 1992. NIT kjøpte deres 50 % eierandel i InfoMedica AS, og eide dermed 82,6 %. Allianse eide de resterende 17,4 %. NIT overtok også Norsk Data sin eierandel i Trygdedata AS.
I 1990-årene satte NIT i gang utenlandsaktiviteter med økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet og i samarbeid med blant andre koordineringsutvalget for overføring av offentlige IT-løsninger til den polske, tsjekkiske og slovakiske republikk. Tre selskaper ble etablert som kompetansesentra for tilpasning av norske løsninger for de respektive markeder.

1994 – et vanskelig år for NIT
Ubalansen mellom reduserte inntekter på stormaskin og økte inntekter på andre områder viste seg for fullt i 1994. Dette var hovedårsaken til et meget dårlig årsresultat. Kostnadsnivået var redusert, men på langt nær nok til å dekke inntektstapet. Resultatet ble i 1994 et underskudd før ekstraordinære poster på 99,9 millioner kroner. Som ekstraordinær kostnad ble eiendommen på Kjonerud nedskrevet med 50 millioner kroner, og ny regnskapsstandard for behandling av pensjonsforpliktelser reduserte bokført egenkapital med 21 millioner kroner. Etter nedskrivingen av bygningsmassen gikk egenkapitalen i sin helhet tapt.
Konsernet hadde en nedgang i inntekter på 16,1 millioner kroner fra 1993 til 1994. Ved halvårsoppgjøret i 1994 ble det varslet at man ville få et vesentlig negativt resultat, og at resultatet samt regnskapsomleggingen knyttet til pensjonsforpliktelsene ville medføre svekket egenkapital. Styret fattet beslutning om å anbefale overfor generalforsamlingen at det ble gjennomført en kapitalutvidelse. Flere av datterselskapene ble solgt, avviklet eller vedtatt fusjonert med NIT. Gjenværende datterselskaper med betydelig virksomhet var da bare InfoMedica AS og Total Personalsystemer AS. Høsten 1994 etablerte NIT og Allianse selskapet InfoSynergi, som hadde energisektoren som marked. NIT eide 40 % av selskapet, Allianse 60 %. Hovedkontoret lå i Haugesund. NIT/IBM solgte seg senere ut av selskapet.
NIT realiserte et økende underskudd i løpet av 1994. Dette førte blant annet til at administrerende direktør Jan Wibe trakk seg fra stillingen i juli. NITs konsernkontroller Rolf Karlsen vikarierte som administrerende direktør inntil Petter Gottschalk ble ansatt og tiltrådte stillingen 1. desember samme år. Bemanningen i NIT ble redusert med 70 ansatte gjennom frivillig avgang eller tilbud om ulike sluttvederlag. I januar 1995 hadde NIT 883 ansatte, 190 færre enn i 1990. Styreformann Bjarne Jensen ba seg fritatt ved årsskiftet 1994/95 og ble etterfulgt av Fredrik Vogt Lorentzen. For å finne en løsning på egenkapitalsituasjonen ble det tidlig tatt kontakt med Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og Kommunedata Danmark (KMD). I februar 1995 inngikk NIT en intensjonsavtale med KMD.
NITs foreløpige budsjett for 1995 ble fremlagt i styremøte i desember 1994 og viste et betydelig underskudd. Administrerende direktør ble bedt om å legge frem et nytt budsjett med tiltak som skulle sikre kraftige kostnadsreduksjoner.
I neste styremøte, i januar 1995, ble det lagt frem et budsjett med et enda større underskudd. Administrerende direktør ble da pålagt å legge frem planer for tiltak som kunne redusere kostnadene med minimum 50 millioner kroner.
I styremøtet 6. februar 1995 ble det presentert en tiltakspakke for kostnadsreduksjoner i 1995 og 1996. Man kom ikke til enighet på møtet, og utfallet ble at administrerende direktør sluttet med øyeblikkelig virkning. I en melding fra møtet het det at grunnen var «Uenighet om hvordan snuoperasjonen i selskapet skal håndteres».
Forut for styremøtet 6. februar ble administrerende direktør Petter Gottschalk intervjuet i flere aviser. I et intervju i Computerworld 3. februar ble det gitt inntrykk av at NIT i realiteten var konkurs og drev for kreditorenes regning. Det ble også informert om at selskapets likviditet ville være negativ. På bakgrunn av denne informasjonen frøs banken omgående alle NITs kreditter. Tilgjengelig likviditet ble dermed redusert med 56 millioner kroner. Gjennom forhandlinger med finanskreditorene oppnådde NIT en garantiordning som forutsatte at man innen 1. april 1995 kunne skaffe ny eier med tilstrekkelig kapital, det vil si minimum 100 millioner kroner. Uten denne ordningen ville NIT med all sannsynlighet ha bli slått konkurs. Jakten på refinansiering endte med to realistiske tilbud. Styret mente IBM representerte den beste industrielle løsningen for NIT, og den klart beste finansielle styrkingen av selskapet.
NIT ble refinansiert i forbindelse med generalforsamlingen i 1995. Dette skjedde gjennom nedskriving av selskapets aksjekapital til null og en rettet emisjon mot IBM.
Til tross for all uro og usikkerhet gjennomførte NIT dette året et prosjekt for å bli sertifisert i henhold til ISO 9000. NIT–System (konsulentenheten) var på oppkjøpstidspunktet sertifisert, og NIT–Dataservice var i prosess med å etablere rutinene som ville gi sertifisering.
Også på andre områder var 1994 et aktivt år for NIT. I Computerworld fra mai 1994 finner vi denne overskriften: «Elektronisk møteplass for Norden. NIT bygger nordisk informasjonsmotorvei». NIT hadde fått ansvaret for å kople sammen de nordiske landene i et nordisk fellesnett, ingen liten oppgave!

NIT 100 % eid av IBM
NIT var eid av IBM, men opererte som eget selskap frem til oktober 1997. Administrerende direktør Hans Christian Quist og viseadministrerende direktør Bjørn Evensen tok nødvendige organisatoriske og økonomiske grep, noe som gjorde at 1995 ble et ok år for NIT, med et driftsoverskudd som i sin helhet var opparbeidet i andre halvår 1995.
Handelsvareaktivitetene ble avviklet, gjenværende datterselskaper solgt eller avviklet i løpet av 1995. Utenlandsaktivitetene ble avviklet gjennom overføring av tre datterselskaper til Telenor. Det ble gjennomført store omstillinger og bemanningsreduksjoner. Reduksjonene skjedde gjennom frivillig avgang, overdragelse av virksomhet og ordinære oppsigelser. Antall ansatte ble redusert fra 883 til 624 i løpet av 1995.
NIT fikk gode resultater i 1996 og i første halvår 1997. I oktober 1997 ble NIT fusjonert med IBM. De forskjellige enhetene rapporterte deretter via sine IBM Business Lines.
I 1999 ble NIT–Nett solgt til American Telephone & Telegraph (AT&T), det største telekommunikasjonsselskapet i USA. I april 2000 var det ca. 300 arbeidsplasser på Kjonerud, fordelt på seks selskaper. Kantina var satt ut til Manpower (3 personer), vaktmestertjenester til Johnsen Control (3), nettet var solgt til AT&T (25). Alle disse funksjonene var tidligere en del av NIT. I tillegg var InfoSynergi (6) og Merkantildata (5) i bygget. IBM hadde på dette tidspunktet 258 ansatte på Kjonerud, hvorav 120 konsulenter, 95 i Dataservice og resten fordelt på administrative og salgsrettede aktiviteter.
Sommeren 2000 ble det besluttet å restrukturere avdelingskontorene. I den forbindelse uttalte administrerende direktør Endre Ragnes til Hamar Arbeiderblad: «Oppkjøpet av NIT i 1995 var et strategisk viktig kjøp for IBM. Vi fikk fotfeste i lokalforvaltningen og en dreining av fokus til tjenesteområdet og konsulentvirksomheten, som nå utgjør 50 prosent av omsetningen vår.»
I tillegg til hovedkontoret på Mastemyr ønsket IBM-ledelsen å satse på Kjonerud. Tønsberg-kontoret ble lagt ned, med overføring av medarbeidere til hovedkontoret og mulighet for hjemmekontor. De resterende 58 ansatte i Tønsberg ble organisert i to selskaper, ADG (Application Delivery Resources med 32 ansatte) og ADR (Application Development Group med 26 ansatte), med tidligere IBM-ansatte som eiere. IBM gikk ikke inn som eier i disse selskapene, men gjorde avtaler om uttak av tjenester over en periode.
Konsulentaktivitetene i Bergen og Trondheim ble redusert. Tromsø var omorganisert tidligere, og eget selskap var etablert med base i ressurser fra NIT. På grunn av strategiske aktiviteter for Rikstrygdeverket (RTV), ble det opprettholdt noe bemanning i Bø, Hermansverk og Bergen. Asplan Viak overtok senere ressursene i Hermansverk, og ADG overtok aktivitetene i Bø. Fem konsulenter i Bergen arbeidet for RTV med bidragssystemet BOST til dette systemet ble avviklet. Etterbehandlingsavdelingen ble solgt til Pitney Bowes.
Høsten 2004 ble produkter og ressurser som hadde lokal forvaltning som marked, Infobank og bygninger på Kjonerud solgt til EDB Business Partner. Salget fikk Dagens Næringsliv til å bruke følgende overskrift på førstesiden 22. februar 2004: «Kjøpte for 1 kr solgte for 1 mrd. IBM overtok Norsk Informasjonsteknologi (NIT) for en krone i 1995. Nå er selskapet solgt for nær 1 milliard kroner.»
Inne i avisen ble dette forklart slik:
I 1999 fikk IBM i underkant av 470 millioner kroner for salg av NITs kommunenettverk til AT&T. I går solgte IBM resten av NIT med bygningsmassen på Hamar for tilsvarende sum. Det medfører at IBM har fått inn 940 millioner kroner for NIT etter å ha kjøpt selskapet for 1 krone.
– I løpet av 10 år er jo det en ganske bra avkastning, sier kommunikasjonsdirektør Per Vassbotn i IBM.
Resten av NIT var ikke solgt, slik det sto i Dagens Næringsliv. Antall ansatte fra det gamle NIT på Kjonerud forble uendret etter salget, men det var nå delt i to miljøer, det ene i IBM, det andre organisert gjennom EDB Business Partner.
EDB Business Partner hadde egen printavdeling, og de sluttet derfor å benytte avdelingen på Kjonerud. Pitney Bowes la ned sin avdeling. AT&T avviklet også aktiviteten på Kjonerud, og av 25 ansatte var det bare én tilbake.
Kjonerud Teknologisenter har skiftet navn til Kjonerud Kompetansesenter og er fortsatt en stor arbeidsplass i Stange kommune. Andre bedrifter er flyttet inn, en av disse er Hedmark IKT. Det som i dag kan spores tilbake til NIT, er tre miljøer med til sammen mer enn 100 medarbeidere: IBM, EDB ErgoGroup og Logica. Logica har tre medarbeidere, det er de som er igjen på Kjonerud av InfoSynergi. Dersom disse tre miljøene fortsatt hadde tilhørt samme selskap, ville det også i dag vært en av de største private bedriftene i Stange kommune. Arven etter KDØ/NIT lever videre på Kjonerud, men i mindre målestokk.
EDB Business Partner som kjøpte bygningene av IBM, valgte å selge bygningsmassen videre til Utstillingsplassen Eiendom og å flytte noen aktiviteter til hovedkontoret på Skøyen. I 2010 fusjonerte EDB Business Partner med EDB ErgoGroup. De ansatte hos EDB ErgoGroup på Kjonerud arbeider med tjenester for bank, finans, telekommunikasjon og offentlig forvaltning, og har spesiell kompetanse på Infobank og EDI-tjenester.
IBM sine arbeidsoppgaver er salgsrelaterte og administrative, men ca. 2/3 av de ansatte er konsulenter organisert i Application Management Services (AMS) som leverer konsulenttjenester til kunder vesentlig i Oslo-regionen. I dag er det oppgaver som sikrer arbeid for mange personer på Kjonerud i flere år fremover.
Det må påpekes at det i perioden etter 2000 er skjedd en meget sterk globalisering innen bransjen, men dette har i liten grad påvirket miljøet på Kjonerud. Aktivitetene som ble solgt til AT&T og til Pitney Bowes, er lagt ned, og noen aktiviteter er sentralisert til IBM og EDB Business Partner sine hovedkontorer.

Hva har KDØ betydd for utviklingen i regionen?
Det er lett å se tilbake og være enig i ordfører Tyribergets utsagn ved innflyttingen på Kjonerud i 1990, om at KDØ/NIT sin betydning for utviklingen i regionen har vært større enn betydningen av hvor folk har bodd. De kommunale grensene har hatt liten betydning for de som har arbeidet hos KDØ/NIT. Bedriften har vært viktig på mange områder, og plasseringen først i Hamar by og senere tett inntil Hamar har vært gunstig for rekrutteringen.
Med sin betydelige kompetanse beriket miljøet ved KDØ/NIT andre arbeidsplasser i regionen i form av tilført kunnskap og moderne teknologi. At det helt fra starten av var en attraktiv arbeidsplass, viser antall søkere til de aller første stillingene som ble besatt i styremøtet 10. januar 1957. Miljøet var en magnet som trakk til seg kompetente folk, og en katalysator som leverte ressurser til mange bedrifter i regionen. KDØ representerte en ny industri i Innlandet, og hadde et av regionens aller viktigste tilbud av arbeidsplasser for godt kvalifisert og velutdannet personell. Miljøet på Kjonerud var den største ikke offentlige arbeidsplassen i Stange kommune i 1990-årene. Selskapet fanget opp unge mennesker som etter utdanning og noen år «innafor» ville tilbake til de brede bygder, eller det ble sett på som et landlig alternativ for personer som ikke ønsket å bo og arbeide i en by som for eksempel Oslo. For mange var dette også et verdivalg.
Det ble skapt et stabilt og meget kompetent arbeidsmiljø som KDØ, senere NIT, visste å sette pris på, og å ta vare på. Dette ble gjort ved å bygge et godt sosialt miljø som inkluderte hele familien, og ved å ta vare på den enkelte medarbeider ved for eksempel å tilby videreutdanning. Utdanningen var ikke bare rent IT-faglig. Noe av det som ga mest mening for den enkelte, var et organisasjonsutviklingsprogram som startet i 1980-årene, med diverse kurs fra NIPA og det som i KDØ ble kalt Halvorsen-seminar. Blant annet ble det undervist i ledelse og presentasjonsteknikk. NIT var sentrale i etableringen av Vikinglaugets trainee-ordning, og var aktive brukere av ordningen inntil IBM gikk ut av Vikinglauget i 2007.
De som ønsket en annen arbeidsgiver, eller nye arbeidsmessige utfordringer, har med få unntak funnet alternativer i regionen og blitt boende her. På denne måten kan selskapet betegnes som en katalysator som har styrket regionen, og når noen sluttet hos KDØ/NIT, ble det ansatt nye kompetente medarbeidere. Dette har endret seg de siste ti årene. De som slutter, blir fortsatt i regionen, men det er ingen automatisk etterfylling av ressurser. Dette henger blant annet sammen med globalisering og en trend blant kundene som tilsier at konsulenter skal sitte i kundens lokaler. Det er et paradoks når man vet hvilke kommunikasjonsmuligheter som eksisterer.
Norsk Tipping er trolig den enkeltbedriften i regionen som har ansatt flest personer fra KDØ/NIT-miljøet. Her er det mer enn 20 IT-medarbeidere med fortid i KDØ/NIT, og flere av disse sitter i ledelsen. Personer fra KDØ/NIT-miljøet har også foretatt nyetableringer i Hamar-området som for eksempel Apropos Internett, Christiania Consulting og HeadIT. Mange firmaer i nærområdet har nytt godt av ressurser fra IT-miljøet på Kjonerud.
Miljøet har ikke bare levert ressurser til rene IT-relaterte oppgaver, men også til andre oppgaver i regionen. Per i dag finner vi rådmenn, direktører, rektor, skolesjef, mellomledere og andre ressurser både i privat og offentlig sektor med bakgrunn fra KDØ/NIT.

Styreformenn frem til 1995
1957–1965 (HOHS/KDØ) rådmann Tore Sanderud, Hamar
1966–1976 (HOHS/KDØ) herredskasserer Alfred Lund, Vang (styremedl. fra 1956)
1976–1979 (KDØ) fylkesrådmann Sverre Pettersen, Hamar
1980–1988 (KDØ) ordfører Bjørn Barang, Moss
1989–1992 (NIT) ordfører Gunnar Gravdal, Bærum
1993–1994 (NIT) adm. dir. Bjarne Jensen, Kommunekredit
1995–1995 (NIT) partner Fredrik Vogt Lorentzen, AS ISCO Group

Administrative ledere frem til 1997
1957–1980 (HOHS/KDØ) disponent Otto Edvard Michaelsen
1980–1989 (KDØ) adm. dir. Jan Wibe
1989–1994 (NIT) konsernsjef Jan Wibe
1994 (NIT) konst. adm. dir. Rolf Karlsen
1994–1995 (NIT) adm. dir. Petter Gottschalk
1995 (NIT) konst. adm. dir. Rolf Karlsen
1995–1997 (NIT) adm. dir. Hans Christian Quist

Etterord
Jeg kom til KDØ fra IBM i 1976, til et miljø fylt av kompetanse og med en sosial profil som har gitt meg svært mye. Siden 1979 har jeg sittet i lederstillinger og beslutningsposisjoner. Jeg satt i ledelsen i NIT og ble med over i IBM. Der fortsatte jeg i en lederstilling og har dermed fulgt utviklingen på Kjonerud tett også etter 1995.
For min del var perioden fra tidlig i 1980-årene og frem til 1993 den morsomste og mest utfordrende rent teknisk, mens den mest spennende perioden nok var «byggingen» av NIT.
Etter nesten 41 år i bransjen gikk jeg av med alderspensjon 1. desember 2010.
Det jeg vil huske best, er det gode kollegiale miljøet og alle de flinke kollegaene jeg har blitt kjent med og jobbet sammen med, og som har gitt meg mulighet for å lykkes med mye av det jeg har hatt ansvaret for i firmaet.
En stor takk til mine tidligere kollegaer Bjørn Årstad og Thor Ingar Egeberg som har vært mine hjelpere og samtalepartnere underveis i arbeidet med denne artikkelen.

Kilder
Fra hullkort til informasjonsteknologi. De første 40 år. Jubileumsskriv for KDV.
KDØ’s 25 års beretning. 1981.
«KDØ/NIT-ekstra», bilag til Hamar Arbeiderblad 24. april 1990.
Årsrapporter for HOHS/KDØ/NIT fra 1956 til 1995.
Diverse interne og eksterne informasjonsblad, KDØ-Nytt.
Diverse utklipp fra aviser.

Hamar Historielag er opptatt av godt og riktig innhold på sine sider, så har du noe som du mener er uriktig, upresist eller kan være med på å gjøre artikkelen bedre gi oss tilbakemelding.