Avishistorie er byhistorie

Det er over 50 år siden Hamar Stiftstidende, «Stikka»  gikk konkurs, det skjedde 10. desember 1971. Det er ikke lenger siden enn at det fortsatt er de som husker avisen. Men denne artikkelen handler ikke om den nære historien, men om avisens eldste historie. Den første utgaven kom ut 29. juli 1847. I fjor sommer var det 175 år siden den første utgaven så dagens lys. Avisen, som da hadde navnet Hamar Budstikke,  ble startet nesten to år før Hamar fikk bystatus! Hamars 175 års jubileum kan vi feire 21. mars neste år.

Av Trond Tendø Jacobsen

Så «Stikkas» historie er ikke bare avishistorie, det er i høyeste grad også byhistorie. 

Selv hadde jeg gleden av å jobbe der fra 1963 til konkursen i 1971. Det var fine lærerike år. Fortsatt hender det at jeg møter folk som jobbet der, journalistkolleger, typografer, administrative ansatte – alle husker det særegne miljøet, og har gode minner og artige historier. Det var en annen tid, andre krav, andre håp og ønsker. Ikke tvil om det. Bjørn Egil Eide, som senere fikk jobb i NRK og ble et kjent ansikt i Dagsrevyen, og jeg hadde et felles mål: Vi håpet å tjene 30.000 kroner i året innen vi var 30 år. Det var et saftig mål omkring 1965, men vi klarte det, begge to. 

Dagen etter konkursen fikk jeg jobb i da nystartede Hamar Dagblad, og ble der i mer enn 30 år! Og nå er sannelig også den nedlagt.

Men tilbake til «Stikka». I første nummer står det at den er utgitt på «Gaarden Jæsen i Vang paa Hedemarken, Udgivet, forlagt og trykt af J G Hovi». Og da blir spørsmålet: Hvor er, eller var, Jæsen? Ved hjelp av Facebook-siden «Du vet du ær frå Vang..» ble det spørsmålet raskt besvart. Jæsen ble slukt av Sælid like etter at Stikka fikk sin debut. Gården lå tett på Sælid, omtrent der Lerhusvegen i dag tar av fra Sælidvegen. Maleren Christopher Pritzier Meidell malte et flott bilde omkring 1860, der bebyggelsen på Jæsen sees rett foran kirken, og tett ved Sælid. På et kart fra ca 1820 er gårdsnavnet stavet Giesen.

Dette første nummeret av avisen var på fire sider, og presenterer seg slik: «Som et Provindsblad vil Hamar Budstikke vel nærmest beskjæftige sig med Sager vedkommende Oplandet og især den Deel deraf, hvori Storhamar er beliggende». Hvorfor ikke Hamar? Fordi byen først ble grunnlagt knappe to år senere,. Men navnet Hamar var tydeligvis allerede etablert. Det var ikke mye lokalstoff i det første nummerer, men det er grundig orientert om bakgrunnen for avisetableringen.

Men la oss først se på et par kuriøse notiser:

«Ved Dampbaaden Jernbardens Befordring fra Minne til Gammelhuus den 1ste Juli ble ombyttet er Par rødmalede Kariol-Hjul med sorte Streger efter Egerne, istedet for er Par sortmalede Do. Den eller De, som har erholdt ovennævnte Hjul, kan faa samme ombyttet igjen paa Gaarden Sæhlie i Vang».

«Med Dampbaaden Jernbarden er til Gammelhuus ankommen 1 Tønde Salt uden Mærke og Eiermand».

Og her er en Bekjendtgjærelse:

Onsdag den 25de August førstkommende Eftermiddag Kl 2 bliver ifølge Reqvisition fra Amtssygehuscommisionen en Liciation afholdt paa Amtssygehuset paa Gaarden Sanderud i Stange over Anskaffelsen af en de Deel til Sygehusets Locale fornødne Materialer bestaaende af Tømmer, Planker, Bord, Kalk m.m. En specificeret Fortegnelse over de bortliciterende Materialer vil ved Forretningen blive fremlagt og ligger imidlertid til Eftersyn hos Ritmester Borchgrevink paa Gaarden Hoel i Vang».

Og hva slags avis var det man ønsket å utgi? Det framgikk av en artikkel som dekket hele første side, og vel så det. Den startet slik: «Vang paa Hedemarken den 28de Juli.

Det er en ligesaa utvivlsom som almindelig erkjendt Sandhed, at Pressen, hvor den er fri, besidder en overordentlig Magt, og at Fædrelandets Vel i væsentlig Grad er afhængig af hvorledes den benyttes, om den kommer i gode eller slette Hænder, om den ledes af retsindige, sandhedskjærlige, virkelig frisindende Mænd, hvis Evne til at opfylde sin viktige Bestemmelse svarer til deres gode Villie, varme Fædrelandskjærlighed og Iver for det Almindelige Vels Fremme, eller, hvad desværre alt for ofte er Tilfældet, af egenkjærlige, egennyttige, snæverhjertede Personer, der vel idelig og idelig fører Ordet Frihed i Munden, men – hvad de røbe er blot i Handling men og hvad de skrive – intet Begred have om, hvori den sande Frihed bestaar, som idelig tale om Patriotisme og Liberalitet, saaledes som den viser sig i Gjærningen, er bidende Ironie paa den, de føre i Munden».

Dette var den første setningen, lang og ganske fremmed i dagens avisspråk. 175 år senere er både argumentasjonen og formen totalt fremmed. Jo, det har skjedd en del i samfunnet, ikke bare i avisspråket på disse 175 årene.

Da jeg begynte som lærling i Hamar Stiftstidende våren 1963, skrev vi De og Dem, sne, efter og frem. Og redaktør Rolf Borge Åserud sa Smedstuen og Helgøen. 

Men du hvor morsomt det var å jobbe der.