10. juli i 1935 er trolig den mest dramatiske dagen i Hamar historie, da ble store deler av sentrumsbebyggelsen nordvest for Østre Torg ødelagt i en voldsom brann. Det har skjedd mye med brannberedskap, utstyr og forebygging i de 88 årene som har gått siden da. I byens første år var mulighetene for brannvarsling og brannslukking enda mye dårligere. I de første årene skjedde brannvarslingen ved at en trommeslager gikk gjennom byen og trommet og ropte brann! Og de viktigste slukkemetoden var tunge håndsprøyter og en bøtte-kjede fra Mjøsa!
I Chr. Ramsets 50-års jubileumsberetning til Hamars 50-års jubileum i 1899 får vi et visst inntrykk av de utfordringer man hadde med brannberedskapen i den unge byen. Hans fargerike fremstilling forteller ikke bare om de vansker brannmannskapene møtte, men viser også hvordan språk og framstillingsmåte har endret seg. Vi har derfor beholdt opprinnelig ortografi og tegnsetninger i denne dramatiske skildringen:
«Byens brandredskaper blev opbevaret i et leiet rum hos en af borgerne.....Efter sprøiteprøven og mønstringe af mandskaber i 1854 udtaler formandskabet, at redskaberne viste sig at være i slet tilstand, at tilsynet maatte skjærpes, og at det maa holdes hyppigere sessioner for at erholde de nødvendige mandskaber. Samme aar blev da ogsaa sprøitehus bygget, nemlig ved det nordvestre hjørne af Torget...I 1860 anskaffedes «Nylandssprøiten»; den kostede 2400 kr., men saa var det ogsaa en sprøite, som gik høiere end de andre og gav mere vand. Om høsten 1864 ble nyt sprøitehus indrettet i kommunegaarden».
Brand! Brand!
Høsten 1865 var det brann «i 45de kvartal der hvor nu: Opl-.Avis´s trykkeri, slagter Elvsveen m. fl. har sine gaarde: Trommeslageren gik gjennom gaderne, trommede og raabde «brand», og da ilden havde faaet riktig godt tag, kom sprøiterne, den ene efter den anden med sit bestemte mandskab eller med tilfeldig tilstedeværende folk, som var villige til at tage i. Gaardsgutterne og andre, som havde hest og vandtønde, kom kjørende med vand. Vandlangerne begynte at bære fra Mjøsen; med sine smaa pøser kom de langende for at «føde» sprøiterne. Sterke arbeidsarme tog til at pumpe. Der kommanderedes takt: en – to – en – to ! Vandstraalen sattes ind i varmen; det fræsede, og røg og damp reiste sig vældig over det brændende hus. Tungt var det at drive sprøiterne. 3-4-5 mand ved hver pumpestang, om nogle faa minuter maatte de afløses. Ilden tog til; man skjønte, at kvartalet maatte gaa med; ildgnister og brændende filler strømmede med luftdraget østover hele byen. Men sprøit paa – lad ikke ilden komme ind i nabokvartalerne! Midt i susen, raabene, slagene af pumpestængerne og den mange slags kommando hæver sig en skingrende sangstemme; det er en baadmand fra Feiring, som opmuntrer de arbeidende mandskaber med en taktfast, jovial sang, Man ler og klemmer paa; dæmper ilden, sa den ikke reiser sig i al sin vælde, og paa den maade «begrænses» ilden til det ene kvartal. Da morgenen kom, var dette afsvid. Kjældergrøfterne fulde af grus og rygende rester af husene; de gjenstaaende nakne skorsteinspiber ble fældede, saasnart det lod sig gjøre. Værdien af de 4 nedbrændte gaarde tilsammen udgjorde kun 10400 kr. Og saa bagefter – havde alle noget at fortælle hinanden, om hvor tidlig han var kommen til sprøitehuset eller brandstedet, om hvorledes han var vaagnet osv».
Bybrann 10. juli 1935:
I Hamar Arbeiderblad for 11. juli 1935 leser vi: «Hamar ble igår formiddag herjet av en grufull brandkatastrofe. Hele kvartalet ovenfor Østre Torv mellem Torvgaten og Grønnegaten er lagt i aske, og en del forretninger i Torvgaten mellem Kooperativet og Singer Symaskinforretning er så brandherjet at alt må rives og bygges op fra grunnen igjen. I løpet av et par timer gikk verdier for mye over en million kroner op i flammer... Like før klokken halv ni blev en av Østlendingens journalister, Ola Himberg-Larsen, opmerksom på at ild var løs i bakgården hvor Østlendingen har sin makulatur lagret. Han varslet øieblikkelig brandvesenet, og et par minutter senere ulte brandsirenene over byen. Begge brandbilene blev hurtig bemannet. Et lite øieblikk efter var mannskapet på pletten. Bare på denne korte tid hadde ilden grepet uhyggelig om sig i de tørre trebygninger. Fra Østlendingens papirloft hvor den selvsagt fikk den beste næring, slo den med en gang over i en rekke uthus som kvartalets murhus ut mot gaten skjuler....På mindre enn et kvarter stod Posthusbygningen, M. Steens forretningskompleks, Kr. Flåteruds forretningsgård og fotogr. Carl Normanns laboratorium i lys lue.....Som man mente å beherske ilden, slengte den sig plutselig over Torvgaten og grep fatt i taket over gullsmed Libergs forretning...
I den voldsomme tummel som opstod drev redningsmannskapet sitt farefulle arbeid. Fra de mange leiligheter og forretningene ble det båret og kastet ut bohav og varer, Stentøi og møbler blev splintret mot gatene; brandmenn og tilfeldig redningsmannskap skumpet sig fram mellem hundreder av tilskuere...
Allerede tidlig på formiddagen begynte ryktene om bandårsaken å svirre. Det var de mest fantastiske historier å høre blant det store publikum. ....Ved henvendelse til politiet fikk vi til slutt oplyst at det var to gutter i 4-5 års alderen som forårsaket branden. En av dem hadde om morgenen funnet en eske fyrstikker hos en eldre bror, og de to begynte å leke sig med disse oppe i annen etasje i den gård hvor Østlendingen holder til».
Bildet som viser denne brannen er et postkort, som ble sendt fra Hamar til London 10 dager etter brannen! Kortet, som fortograf Chr. Grundseth laget var en form for nyhetskort!
Flere branner
En av de siste større brannene i sentrum skjedde om morgenen 23. september 1964, da Chr. Platou Murstads bygg på hjørnet av Strandgata og Vangsvegen brant, og nabogården til gullsmed Per Børke ble også så sterkt skadet at den ble ansatt som totalskadet. Begge var av de eldste bygningene i byen.
Den foreløpig siste av de større sentrums-brannene i Hamar, som mange fortsatt husker, var da Grand Hotell på Jernbaneplassen brant 1. mai 1969. Brannen oppsto i toppetasjen om ettermiddagen, da byen var full av folk, og mange ble derfor vitne til at denne fine gamle bygningen ble totalskadet. Hotellet ble åpnet i 1890, og utgjorde sammen med stasjonsbygningen, Vangs sparebanks flotte steinbygg, og de to hjørnegårdene på hver side av Parkgaten en sjeldent fin arkitektonisk helhet. Men bygget som erstattet Grand hotell og de andre bygningene i kvartalet, som også ble revet, var av en helt annen karakter, og har ikke bidratt positivt til helhetsinntrykket.
