Byoriginaler
Stein Florhaug har sendt oss dette bidraget og skriver:
Marie Sannerud var en ivrig lokalhistoriker. Vedlagt følger en artikkel hun skrev om mange av originalene som vandret omkring i byen i riktig gamle dager. Artikkelen sto på trykk i Hamar Stiftstidende 5. juli 1949.
Den første av byens originaler som jeg har hørt omtalt, fra omkring 1850, er Sukkertøy-Mattis. Om ham var det skrevet mange viser som folk sang den gang. Han ferdedes omkring i bygdene og i denne lille byen og bød frem: «Sukkertøy for en skjelling!» Han var en fast gjest i utskjenkningslokalene og benyttedes også som fergemann til Nes.
Tull-Herman minnes vel mange ennå der han trakk omkring med sin lirekasse og spilte og sang om «de falske piger» og «bøljan blå». Han var en stor Hamar-patriot, og da kong Gustaf av Sverige, den gang norsk kronprins, forlovet seg med den tyske prinsesse Victoria, ble Herman ergerlig og utbrøt: «Han Gustaf er en tosk, før her går både a Krestjane Samuelsen og a Sofie postpike ledige, så han behøvde da itte å rese utenlands før å få seg ei brur!» Disse damer ble senere gift utenlands – den første i Sverige, den annen i Danmark.
Herman var alltid vennlig mot barn, og aldri gjorde han noen fortred. Jeg husker ham så godt fra en pinsedags morgen i 1875. Min søster og jeg hoppet paradis på fortauet i Strandgaten utenfor vårt hjem. Vi var i hvite kjoler, hvite stråhatter med irrgrønne silkebånd som hang nedover ryggen, og med «springsko» med blanke knapper. Så kom Herman ruslende i gaten fra sitt natteleie i en vedbod et eller annet steds. Sitt vinterleie hadde han ved ovnen i bakeriene. Han stillet seg opp og så på mens vi hoppet – og sa: «Så fine og pene småjinter som dekk fins itte i hele byen!» Oppmerksomt betraktet han den blanke kjede som vi brukte til kastingen. Han elsket sterke farger, og han ble strålende glad da han til slutt fikk kjeden vår. Glansbilder, kulørte billedbøker og blanke knapper – alt slikt var han så glad i. En gammel militæruniform bar han i mange år og den var han meget stolt av. Herman var i høyeste grad nøysom. Han fikk mat på kjøkkenene og penger for vedhugging og musikken sin. Men han brukte ikke pengene og så derfor oftest uflidd ut. Da han ble syk og måtte på sykehus var det en pine å bli vasket og pleiet og ikke minst det at han måtte betale for seg. Da forbannet han både «doktre, jakonisser og abetikker'n». Ellers var han en godslig mann og gjorde ingen noe ondt. Man sa han var blitt forskutt av sin ungdoms elskede fordi han var fattig. Derfor fikk han den fikse ide å samle penger for å bli rik, for da ville lykken komme, og han ville få henne. Men han døde før, og bankbøkene gikk til hans slektninger.
Juger-Taale ble også kalt «Presten». Han hadde en gang stjålet en koffert hvor det lå en samarie (prestekjole). Den hadde han vel ingen bruk for, skjønt han talte ofte svært høytidelig for å imponere. En gang gikk han til folkeskolen og læreren og sa: «Jeg kommer for å meddele at min datter Beate ikke kan komme på skolen formedelst den gule feber».
Da han ble gammel og alene, bodde han på gammelhjem, men så ofte sitt snitt til å gå rundt i byen og skaffe seg penger. Han hadde et pent ansikt og så tilforlatelig ut, og da han bød seg frem som vedhogger, ble han gjerne antatt. Men var han i øyeblikket i pengemangel, ba han gjerne om forskudd. Og da han det fikk, så man som oftest ikke mere til ham.
Hosoa het en annen av originalene, man vet ikke hvorfor han hadde fått det navnet. Han drev av og til med murerarbeide. Omkring 1890 var det et opptog til Sagatun, hvor postmester Ankers fullmektige Egede Nissen også bodde. Toget gjaldt Egede Nissen i forbindelse med en annen historisk begivenhet i byen – den såkalte «Brocksak». Flere av deltagerne i toget ble innkalt på byfogdkontoret, deriblant Hosoa og en bokhandlerkommis. Da byfogden spurte sistnevnte hvorfor han hadde deltatt, svarte han at han hadde sett student Helander og Hosoa og mange andre dro av sted, så da fulgte han etter selv. «Hosoa - hva er det?» sa byfogden. «Strømpe», sa kommissen. Byfogden henvendte seg til Hosoa og sa: «Vel, herr Strømpe, vil De forklare Dem?» «Je vil itte veta ta noen slik tittellatur i retten», sa Hosoa. Og noen videre rettsforfølgning ble det ikke.
Ola-Bikk var en trofast kar i alt han ble satt til å gjøre. Navnet fikk han for sin vuggende gang, låghalt som han var. Han gjorde gårdstjeneste hos flere, tømte priveter m.m. Og han var leilighetsvis kjørekar hos vognmann L. I 1919, da min venninne og jeg skulle på en særegen ekspedisjon, syntes hun vi burde komme flott til gårds, slik storbøndene gjorde det før i tiden. Så vi bestilte skyss hos L. Fin ekvipasje med to hester. Men skuffet ble vi da for døren sto en alminnelig trille med en hest og med Ola-Bikk på kuskesetet. Vi gjorde dog ingen opphevelser, været var deilig og vår misjon gikk likefullt i orden. O.B. fikk bra drikkepenger, og alt i alt ble det en minneverdig tur med Ola Bikk.
Lise-Lars og Lars-Lise var et ektepar som bodde i en bordhytte ved Akersvikstranden nær broen til Stange. Det var kanskje deres spartanske levesett som gjorde dem kjente.
Kløverknekten liknet virkelig den kløverknekt som fantes på spillkortene i gamle dager. Det var muligens ved et knep i kortspill at han fikk det navnet.
Pinham gikk med bonjour og flosshatt og med paraply under armen. Som en Chamberlain spaserte han meget høytidelig om i byen. Han var paraplymaker og bodde i et lite, grått hus på Pedersbakken, der hvor Folkeskolen nå står. Man har et ordtak som visstnok står i forbindelse med hans navn: «Pin ham ikke, men drep ham straks!»
Blåmannen var en fæl fyr som lusket omkring, og for ham måtte man passe barna sine. Han ble nok til slutt satt fast.
Djupdalen tilhører en nyere tid, han bodde på Kvitmyra. Han tok seg gjerne visitter til bedrestillede nyinnflyttede og forsynte seg med forskjellige bruksgjenstander hvormed han kunne glede sin kone. Man ante jo ikke at en så vel antrukket mann skulle være «langfingret» når han kom og ville kjøpe noe, som han sa.
Slåsskjemper hadde vi mange av i forrige århundre. Vi var redd dem. Her var Koppertinten i Faltinngården, Bentsegutta i Dammen og Kjyrugjellgutta oppe ved kirkegården. De bodde i det lille grå huset som Hamar Stiftstidende nyss hadde et foto av. Nokså nær dette sto et annet lite, grått hus. Der bodde Mesteli-Børe. Han hadde ei kvit gjeit som han hygget seg med. Glade var vi når vi så han satt på trappestenen utenfor døren sin og stelte med gjeita, for da var vi trygge for Kjyrugjellgutta.
Martin Hoppopp hører også til den nyere tid (i 1949) og døde for noen år siden. Han var ansatt kjørekar ved forretning i årevis, og han var sine sjefer hengiven og glad i deres familier. Da han de siste år levet på Vang gamlehjem, besøkte han hyppig sine forhenværende sjefer, som var gavmilde og hyggelige mot ham. Han tok også ofte turer til Hamar, for det ble for stille for ham på landet. Han trivdes ikke der. Han likte seg best når han på Østre Torv spilte på munnharmonika og samlet folk om seg og fikk noen penger. Før i tiden hadde han ofte spilt til dans for ungdommen både i selskaper og ute i det fri om sommerkveldene. Under okkupasjonen sto han en gang og sang og spilte Kongesangen på Østre Torv. Hans jakkeoppslag var pyntet med forskjellig slags blanke emblemer, og en menneskemasse sto rundt ham. Da kom tyskerne og satte ham i fengsel. Han slapp dog ut igjen om kvelden, da byens autoriteter skred inn og opplyste tyskerne om hans mangelfulle evner. Da jeg traff ham på gaten siden, måtte han betro meg hvor forferdelige tyskerne hadde vært mot ham – de satte ham inn, han «som ittno gæli hadde gjort!» Da han en gang ble bedt om å spille Kongesangen igjen, svarte Martin: «Tør itte, men je kæn spelle en annen sang på såmmå mellodi'n.»
Hamar i juni 1949,
Marie Sannerud
..................................................
Marie nevnte ikke Gunnar Olsen, eller «Lange London» som var hans klengenavn. Gunnar ble født 1900 i Hamar og ble i voksen alder en kjent person i bybildet. Han hadde ingen fast jobb, men tok forefallende arbeid av mange slag. Gunnar var pratsom og replikksikker og riktig en fargeklatt i byen. En dram i ny og ne bidro godt. Slik ble han etter hvert ansett som en «original». En må tro at Marie kjente Gunnar, men hun ville skildre tidligere tiders originaler, ikke sine samtidige. Kanskje hun ikke engang så på ham som noen original innen hun døde. Gunnar levde til 1969.
I «Stiftsstad og bygdeby. Hamars historie 1935-1991» omtales «Lange London» slik: «Lange London, byens fremste original, var en gjennomgangsfigur alle visste om og mange hadde et forhold til i torgmiljøet gjennom flere tiår – til han gikk bort i 1969. Han var altmuligmannen med den kjappe replikken, oftest på en snurr. For handelsmennene rundt torget og de torghandlende var han en skattet humørspreder og hendig hjelp i det små».
