Det er neppe tilfeldig at bysten av Hulda Garborg i Strandgateparken ser mot vest, mot Skappelsgate, der hun bodde som ung. Hun bodde i en gård som lå omtrent der Brochsgården ligger i dag, øverst i Skappelsgate.
Hulda ble født i 1862, på gården i Saastad i Stange. Foreldrene skilte tidlig lag, og moren tok med seg Hulda og hennes to eldre søstre til Hamar. Faren flyttet til Kristiania og Huldas eldre søstre flyttet sammen med han. Etter skilsmissen arbeidet moren som sydame, og det var vanskelige kår for Hulda og moren. I boka Barndomsminne beskriver hun sine barneår i Hamar, som den gang var en ganske ny by. Hulda var ett år da hun flyttet til Hamar og skriver at den beste akebakken var Kirkebakken, tvers over Stortorget som alltid var folketomt, og helt ned til stranda. Da var hverken Basarbygningen eller jernbanen kommet enda.
Nærmest vegg i vegg med huset i Skappelsgate drev Kristian Gløersen fra 1867 en pikeskole basert på relativt moderne tanker. Her fikk Hulda sin første skoleutdanning. Det ble lagt vekt på norsk språk og historie, frihåndstegning og litteratur og ikke minst en mindre streng kristendom enn det som ellers var vanlig på denne tiden. Det er liten tvil om at oppveksten og skoleårene hos Gløsersens pikeskole la et godt grunnlag for Hulda Garborgs videre liv.
Hun flyttet i tenårene til Kristiania, og ønsket å bli skuespiller. Men familien hennes hadde ikke økonomi til å betale for skuespillerutdanning. Hun fikk seg jobb i en klesforretning, og der ble hun i syv år, og klarte underveis å kjøpe seg skuepillertimer for egne penger. Hun ble tidlig en svært samfunnsbevisst og ganske radikal ung kvinne. I 1884 var hun en av stifterne av Norsk kvinnesaksforening, en forening som kjempet for kvinners rettigheter i samfunnet. Hele tiden mens hun bodde i Kristiania skrev hun dikt og småstykker.
I 1887 giftet hun seg med forfatteren Arne Garborg og de flyttet til Savalsetra Nord-Østerdal. Der ble de i sju år til sønnen deres var skoleklar. Mens hun bodde der fikk hun gitt ut sin første bok, og en lang og allsidig forfatterkarriere var i gang. Den lille familien flyttet til Asker. En av Huldas store lidenskaper var norsk folkekunst. Sammen med blant annet Ella Anker, som var oppvokst på folkehøgskolen på Sagatun, startet hun ei dansegruppe der de utvikla ringdanser til norske folkeviser og dette var starten – eller skal vi si nystarten – på leikaringen i Norge. I slik dans tenkte hun det passet med folkedrakter, og Hulda satte i gang et livslangt arbeid med å lete frem, dokumenter og gjenskape folkedrakter i Norge. Dette ble opphavet til de moderne bunadene.
Hulda var opptatt av det norske språket, og arbeidet for fremme og bevaring av gamle norske tradisjoner, deriblant det norske språket, og var en ivrig forkjemper for teater på nynorsk. Hun dannet sammen med venner en teaterforening, som senere skulle bli til Det norske teateret. Hun var i mange år styreleder for Det norske teater. Og der spiller de dag i dag sine teaterstykker utelukkende på nynorsk. Og i foajeen finner man en byste av Hulda Garborg.
Men Hulda var ikke bare opptatt av norsk bygdekultur. Hun var internasjonalt orientert, skrev om urbefolkningen i Amerika og hun skrev om forurensning fra industrien.
